Jordmora av Katja Kettu

Den siste tiden har jeg lest en bok som ikke ligner noen annen jeg har lest tidligere. Jovisst, det er en roman som handler om kjærlighet og andre verdenskrig, men Jordmora av Katja Kettu byr på en annerledes leseopplevelse.

Hovedpersonen, "Villøye", gir liv og tar liv midt i krigsherjingene i Lappland i 1944. Hun har alltid vært utstøtt av samfunnet. Faren var kommunist, og "Villøye" har vokst opp hos en annen familie hvor hun har blitt opplært til å bli jordmor. Og det er denne funksjonen som gjør at hun ikke kan unnværes, selv om man helst ville vært henne foruten. En dag kommer den tyske offiseren Johannes til byen. Han fotograferer kvinnene og "Villøye" forelsker seg i ham. Hun bestemmer seg for å følge etter ham og søker tjeneste i Titovkaleiren der han er utstasjonert. Romanen er ikke kronologisk oppbygget, men kapitlene er datert, slik at man etterhvert forstår kronologien i fortellingen.

Språket gjør denne boka helt spesiell. Jeg har måttet lese en rekke passasjer høyt i begeistring over at det går an å komme på så mange flotte ord og vendinger:

Sammen med Russergutten drev jeg å skurte ivansvette av badstubriskene. Hendene skalv da jeg blandet villhonning, rogneblomst og vendelrot i trebøttene. Jeg fikk lagt einer på golvet og rundt døra. (s.66)

Språket reflekterer en nærhet til naturen på nordkalotten. Det er vakkert, men også kaldt, rått og brutalt. Råskapen knyttes gjerne til det kroppslige, som for eksempel de utallige ordene knyttet  til kjønn i boka:

Jeg er ikke løs i buksestrikken, jeg er verken hårfrytle, myrsnelle eller flaggermus, ingen vinglefitte eller verpesjuk hufsetufse, ingen kukbørste, tømmeplass for ynglepinner, ikke grotteguro eller skrevgeit. (s.246)

Noen ganger er riktignok det som ikke blir forklart, vel så sterkt. For eksempel blir sølete støvler en metonymi for voldtekt:

Jeg venter på at sølete støvler skal stanse opp ved senga mi.(s.246)

Johannes er traumatisert etter krigshandlinger i Ukraina, mens "Villøye" krenkes og krenker andre for å overleve krigen og leve med sin elskede. På tross av krigens grusomheter er det kjærlighetshistorien mellom Johannes og "Villøye" som bærer handlingen framover. Det er en betingelsesløs kjærlighet mellom to mennesker som befinner seg i en verden i oppløsning hvor begge balanserer på en line mellom liv og død.

Kettu, Katja (2013): Jordmora, Pax, Oslo
Foto: Ingrid S. Hagen

Om litterært snobberi i kontrast til en jordnær forfatter

I går ettermiddag var jeg i storstua til Cappelen Damm i Akersgata for å høre  nobelprisvinner i litteratur J.M.G. Le Clézio i samtale med Miriam Stendal Boulos.

Jeg hastet hjem fra jobb og kastet meg på trikken for å rekke arrangementet som skulle starte klokka fem. Etter å ha sittet hele dagen på kontoret, satt det langt inne å oppgi sol og sommer for et innendørs arrangement, men så er det ikke hver dag man får se og høre en nobelprisvinner. Jeg hadde meldt meg på arrangementet via facebook og så til min forskrekkelse at bare 28 andre personer hadde gjort det samme. Da jeg skred ned trappa til “Seierherrene” forstod jeg at jeg hadde tatt helt feil. Dette var et arrangement som den eldre garde ville få med seg, og de er tydeligvis ikke opptatt av å melde sin ankomst på face. Her satt de klare og nippet til hvitvinen sin. “Oj”, tenkte jeg og klarte så vidt å snike meg til en stol slik at jeg kunne se scenen. Og der skulle jeg bli sittende og vente en god stund. Forlagsfolkene virret rundt og summet at “ han er jo franskmann”, underforstått at de er jo aldri presise der nede på kontinentet. I denne ventetiden var jeg tilhører til en del samtaler som fikk meg til å ønske at jeg hadde valgt solen og livet utendørs:

-Hvor har vi møttes før?

-Å, det var nok i salongen til Beate, og så har vi jo lest fransk sammen.

-Ja, riktig. Og Le Clézio har du lest noe av ham?

På dette tidspunktet var det eneste jeg klarte å tenke på Gullfruktene av Natalie Sarraute. Romanen handler om litteraturkritikk og hvordan noen bruker kunsten som et redskap for å fremheve seg selv. At det å ha lest visse forfatterskap gir “kred”.  Det slo meg at det å delta på slike tilstelninger kanskje er noe man kan skryte av i lesesirkelen neste måned. Da damene og herrene rundt meg begynte å snakke om at det var synd ikke denne seansen skulle holdes på fransk, var det like før jeg tok veska og gikk. (Note to self: stryk salong som navn på fremtidige litteraturprosjekter i biblioteket. Det kan definitivt tolkes som svært snobbete.)

Men så kom heldigvis kveldens hovedperson og trakk det hele ned på jorda. Jeg ble slått av hvor sympatisk og lite snobbete 70 år gamle Jean-Marie Gustave Le Clézio var. Han unnskyldte forsinkelsen umiddelbart, og samtalen (på engelsk) med Miriam Stendal Boulos kom i gang en halv time senere enn vi var forespeilet. Stendal Boulos var naturligvis svært godt forberedt, siden hun har skrevet doktoravhandling om forfatterskapet hans.

Le Clézio er aktuell med en biografisk roman om det mexikanske kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo. Boka, som har fått navnet Diego og Frida, kom ut på fransk i 1993, men er først nå oversatt til norsk. Den har fått lunkne anmeldelser her i Norge, men jeg fikk lyst til å lese boka likevel. For fra podiet strømmet en livserfaring og et forhold til verden som jeg lot meg begeistre av. Født i Frankrike, med aner fra Mauritius, utdannet i England, han har bodd i Thailand, Nigeria, Mexico og blant en indianerstamme i Panama. Noen ville bli rotløs av slikt, men kjennskapen til ulike kulturer og kunnskapen om andre deler av kloden, har snarere gitt nobelprisvinneren en respekt for ulike folkeslag og en nysgjerrighet til verden. Det var satt av tre kvarter til samtalen med Stendal Boulos. Deretter var det et kvarter til spørsmål fra salen. På spørsmålet om hvorvidt det å motta nobelprisen hadde forandret hans skriving og gjort det vanskeligere å skrive, svarte han stolt, men likevel ydmykt at å motta en slik pris hadde vært utelukkende positivt. Deretter siterte han Jorge Luis Borges og sa: “Folk tar nok feil, men jeg takker dem varmt likevel.”

Tusen takk til Bokdama som tipset meg om arrangementet, og som også har skrevet om gårsdagen på bloggen sin!

J.M.G. Le Clézio ble intervjuet i Aftenpostens papirutgave i dag. Her kan dere lese hva den samme avisa skrev på nettet i går.

Bøker jeg alltid kommer tilbake til (del 1, mannlige forfattere)

Jeg får ofte spørsmål om jeg kan anbefale romaner til elevene våre. Og da slo det meg at det alltid er noen titler jeg kommer tilbake til. Jeg tror det er fordi de gjorde inntrykk på meg da jeg leste dem selv. Dessuten er det alltid enklest å anbefale bøker man har lest selv og da er det naturlig å velge noen man likte ekstra godt. Her er noen eksempler:

J.M. Coetzee: Vanære, oversatt av Aud Greiff , Cappelen, Oslo, 2004

Mannen med det vanskelige etternavnet kommer fra fra Sør-Afrika. Coetzee vant nobelprisen i litteratur i 2003, og da hadde jeg akkurat lest denne boka og applauderte Svenska Akademiens vurderinger. Vanære, eller Disgrace, er et fint utgangspunkt for å stifte bekjentskap med Cotzees’ forfatterskap. Hovedpersonen i Vanære, David Laurie, er en middelaldrende professor i moderne språk ved universitetet i Cape Town. Instituttet legges ned og Professor Laurie blir hjelpelærer i kommunikasjon, et fag han har lite til overs for. Etter en meget vanærende affære med en ung student, kastes Laurie ut fra universitetet og han reiser til sin datter ute på landet. I alle disse situasjonene skildres det Sør-Afrikanske samfunnet etter apartheid: romanen tematiserer raseskiller, vold og seksualitet.

Tore Renberg: Kompani Orheim, Oktober forlag, Oslo, 2005

Dette er en av de fineste bardomsskildringene jeg vet om, og foreløpig det beste jeg har lest av Renberg. Boka balanserer mellom å være underholdende og morsom, og dypt alvorlig. Vi møter Jarle Klepp som vokser opp med mor og far i en kjernefamilie med rekkehus, fotball på løkka og TV-underholdning i helgene. Men ikke alt er som det skal i familien Orheim, eller Kompani Orheim – far er alkoholiker. Og sakte men sikkert krakelerer bildet av den perfekte kjernefamilien.

 

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler, Oktober, Oslo, 2009

Maskinens uerstattelige deler var en av bøkene jeg presenterte for elevene her på skolen i fjorårets bokprat. Når jeg skal anbefale den sier jeg at det er den boka som det var ganske hardt språk i. Da våkner de fleste. For i løpet av de første sidene av denne boka blir man sjokkert over språkbruken til Torgersen. Men etter at sjokket hadde lagt seg under lesningen av boka, kom jeg fram til at jeg likte den svært godt fordi rytmen i språket, de korthugde setningene og innholdet i boka passer så godt sammen og understreker håpløsheten i hovedpersonens liv. Så gjenstår det å se om jeg fortsatt kommer til å anbefale boka når den får noen år på seg.

Metategneserie

De to franske tegneserieskaperene Philippe Dupuy og Charles Berberian står bak den populære tegneserien Monsieur Jean. Denne serien er svært kjent i Frankrike, og i 2008 mottok Dupuy og Berberian den ærefulle prisen Grand Prix d’Angoulême på den internasjonale tegneseriefestivalen som avholdes der hvert år. (Dette er svært altså, bare sjekk ut hjemmesiden til Festival international de la Bande Dessinée d’Angoulême.) Dupuy og Berberian både tegner og skriver, begge to.

Monsieur Jean handler om en forfatter i slutten av tjueåra som bor og jobber i Paris. Serien handler om vennskap, kjærlighet, og skriveprosessen som ofte preges av frister som det er vanskelig å overholde. Bohemlivet trues av en stadig krympende krets av svirebrødre, siden alle vennene hans er i ferd med å etablere seg og få barn idet de runder tredve. Serien er humoristisk, og inngår umiskjennelig i en fransk/belgisk tegneserietradisjon.

Jeg fikk kjennskap til Monsieur Jean etter at jeg kjøpte den inn på anbefaling fra Tronsmo bokhandel før jul i fjor, og jeg leste den i vinter da jeg var i Paris fordi den har mange fine referanser til livet i hovedstaden.

Nå har jeg akkurat lest Maybe later, den selvbiografiske  tegneserieromanen om skrive-/tegneprosessen til Dupuy og Berberian. Den er minst like morsom som Monsieur Jean. Dupuy & Berberian viser leseren hvor omfattende det er å jobbe sammen, og hvor gjensidig avhengig de likevel er av hverandre. Dessuten får de fram alle likheter mellom dem selv og Jean.  Maybe later er ikke oversatt til norsk ennå, men det håper jeg at den blir, for jeg likte Thomas Lundbos oversettelse av Monsieur Jean bedre enn  den engelske oversettelsen jeg leste her. Eventuell språklig irritasjon gikk heldigvis ikke utover gleden ved å lese en herlig metategneserie. Mange tegneserieromaner handler om det å tegne eller det å være interessert i tegneserier, for eksempel Lene Asks Hitler, Jesus og farfar eller Craig Thompsons Blankets. Det som skiller Maybe Later fra disse er at den handler om de to unge mennenes arbeid med en annen tegneserie, nemlig Monsieur Jean. De inkorporerer karakteren Jean i serien, de tegner at de tegner Monsieur Jean, som blir en serie i serien. Boka er forøvrig også spekket med referanser til andre tegneserieskapere som feks Blutch, og til tegneseriefigurer som Batman og Robin.

Jeg ønsker meg mer Dupuy & Berberian, på norsk. Og til alle dere som kan lese fransk – HELDIGGRISER!

Dupuy & Berberian: Monsieur Jean, No Comprendo Press, Oslo, 2009

Dupuy & Berberian: Maybe Later, Drawn & Quarterly, 2006

Foto: Metaingrid

Norsk på fransk

Metaingrid merket seg i vinter at Carl Frode Tillers roman Innsirkling er oversatt til fransk. Her ser dere bildet av boka, sentralt plassert, i en av Paris’ største bokhandlere Gibert Joseph. Gratulerer, Carl Frode!

Foto: Øyvind Prytz

Verden på norsk - “Hjemlengsel”

  I går var jeg på seminar i regi av Norsk Oversetterforening i samarbeid med Deichmanske bibliotek, om oversatt litteratur, på Litteraturhuset i Oslo.  Etter en bokhøst som for min del har vært preget av nye norske romaner, var det inspirerende å lære mer om oversatt litteratur. La meg først få si at dette seminaret gjorde meg svært engasjert, jeg vil nemlig komme tilbake til det mot slutten av dette innlegget. Folk fra forskjellige deler av bokbransjen, som oversettere, bibliotekarer, forlagsfolk og forfattere var tilstede og gjorde det til et veldig spennende seminar.

Nestleder i Norsk Oversetterforening, Thomas Lundbo, hadde et fint innlegg om den oversatte boka som en bok  i eksil. Han gikk dermed rett inn i temaet for seminaret som var hjemlengsel. Han påpekte at oversatt litteratur er svært viktig når vi nå lever i globaliseringens tidsalder. Mennesker flytter på seg og kollektive erfaringer og referanser blir flyttet til nye steder i verden.

Professor Jakob Lothe fra UiO snakket om lengsel i den postkoloniale litteraturen. Hjemlengsel innebærer at hjemme er der du ikke er. Du ønsker deg tilbake til et annet sted, og en annen tid. Hjemlengsel innebærer altså både en spatial og en temporal dimensjon. Identitet og perspektiv er viktig i postkolonial litteratur. Lothe snakket om flere bøker som jeg allerede har lest, som Doris Lessings Det synger i gresset, og J. M. Coetzees Før barbarene kommer, og det gjorde foredraget hans ekstra spennende for meg.

Forfatteren Saša Stanišić snakket med sin norske oversetter Astrid Nordang om boka Hvordan soldaten reparerer grammofonen. Denne boka fikk jeg god lyst til å lese, og jeg kommer til å kjøpe den inn til biblioteket så fort som mulig.

Mellom disse lengre innleggene var det flere flinke folk som kom med korte og fristende bokanbefalinger av oversatt skjønnlitteratur.

Til slutt var det duket for en én og en halv times paneldebatt om Innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur. Dette var i utgangspunktet ikke så aktuelt for meg, siden mitt skolebibliotek ikke er berørt av denne ordningen, men det skulle likevel være det som kom til å engasjere meg mest. To av deltakerne i debatten, Åse Kristine Tveit (bibliotekar og høgskolelektor ved HiO) og Terje Thorsen (forfatter og bokhandler, Tronsmo Bokhandel) talte nemlig rett til mitt hjerte. De påpekte at det er viktig at bibliotekene trekker fram god litteratur som folk ikke nødvendigvis vet så mye om. Essensen av det de sa var at bibliotekarer har ansvar for å fortelle om litteratur som folk ikke nødvendigvis kjenner til, og ikke legge seg flate for kundenes bestselger-sug. Dette er søt musikk i mine ører, fordi jeg har et sterkt ønske om å gi mine elever god litteratur. Jeg er ikke fornøyd med at de velger en bok bare for å få lest noe. Jeg ønsker at de skal bli eksponert for det som er bra, innenfor forskjellige sjangre.  Innleggene i debatten gjorde at jeg ble veldig inspirert til å fortsette å vise elevene de flotte tegneseriene, de smale diktsamlingene, de rare novellene og de gode romanene. Fordi livet er for kort til å lese dårlig litteratur!

I dag har jeg blant annet vist én elev veien til den fine tegneseriesamlingen vår, én har plukket med seg Veien av Cormac McCarthy for muligens å skrive særemne om oversatt litteratur og én har jublet over at jeg hadde en liten bok med illustrasjoner av Kim Hjorthøy. Vi som skolebibliotekarer i den videregående skole har en unik mulighet til å eksponere ungdommene for all den gode litteraturen. Jeg tror det er nøkkelen til å gi elevene våre leselyst. Nå gleder jeg meg virkelig til å ta fatt på bokpratrunden i norskklassene, og det er veldig hyggelig at norsklærerne gjerne vil at jeg skal komme!

Takk til arrangørene for en fin dag i Oslo, det var svært inspirerende!

Foto: Metaingrid