4. desember

Mens Virginia Woolfs roman Mrs Dalloway har en av litteraturhistoriens mest kjente førstesetninger, vil jeg herved sitere avslutningen på et annet av hennes store verk, To the lighthouse. Dette er noe av det vakreste som er skrevet, synes jeg:

She looked at the steps; they were empty; she looked at the canvas; it was blurred. With a sudden intensity, as if she saw it clear for a second, she drew a line there, in the centre. It was done; it was finished. Yes, she thought, laying down her brush in extreme fatigue, I have had my vision.

Woolf, Virginia: To the lighthouse, Vintage, London, 2004
Foto: Metaingrid

Hver dag frem til jul presenterer Metaingrid en ny bok her på Leselyst.

Persepolis

Månedens filmtips er animasjonsfilmen Persepolis av iranske Marjane Satrapi. Filmen  er basert på Satrapis selvbiografiske tegneserieroman ved samme navn. At presentasjonen av filmen sammenfaller med den internasjonale kvinnedagen, 8.mars er ikke tilfeldig.

Persepolis er historien om Marjanes oppvekst i Teheran under den iranske revolusjonen og krigen mot Irak. Persepolis var også navnet på den antikke hovedstaden i det Persiske riket. Marjanes oppvekst og personlige erfaringer er nært knyttet opp til landets historie, noe tittelen også er med på å understreke. Hun vokser opp som enebarn, med flotte og forståelsesfulle foreldre, og med en sterk og herlig bestemor som er svært nærværende. Bestemoren må ha vært svært viktig for henne, for hun er viet stor plass både i Persepolis og i boken Embroideries. Familien er politisk engasjerte, og Marjane lærer tidlig om integritet og om å stå for det hun mener. Etter sjahens fall blir situasjonen forverret snarere enn  forbedret for det iranske folk. Det religiøse styret tvinger kvinnene til å gå med slør og befolkningen blir nøye overvåket. Midt oppi dette skal en ung jente med opprørstrang og hang til vestlig popmusikk og Bruce Lee-filmer, forsøke å finne sin identitet. Det blir for vanskelig og farlig, og foreldrene sender tenåringsjenta til Wien for å gå på franskspråklig skole.  Kontrasten mellom det krigsherjede og ufrie Iran, og det nærmest uforstående Europa er stor.

Med revolusjonene som brer seg over den arabiske verden i disse dager, kan en slik fortelling være en viktig påminnelse om at det skal komme en tid etter diktatorenes fall. Da er det viktig at kvinnenes stemmer blir hørt og at man sørger for at også kvinners rettigheter blir ivaretatt.

 

Svenske serieskapere #2

Se på det vakre omslaget til Frances, del 1! Blikket til den lille jenta, de to hundene. Frances handler om en liten jente som mister faren sin. Mammaen kjenner hun ikke. Frances blir sendt til storbyen for å bo hos tante Ada som allerede tar vare på faren sin som er syk. I del 1 får vi innblikk i denne lille familien. Vi får vite at tante Ada er lesbisk og sniker seg ut om natten sammen med sin venninne, at bestefar er senil og at Frances lengter tilbake til stedet hun vokste opp. Jeg har skrevet om den tidligere, her.

Da jeg var i Paris vinteren 2010 så jeg Frances, del 2 på hyllene i de gigantiske tegneseriebokhandlene (fantastisk!). Serien ble nemlig gitt ut på fransk, før den kom ut i svensk utgave på forlaget Galago i august i år. Frances, del 2 fikk jeg derfor tak i først i høst. Der får vi hele historien om Frances’ foreldre og vi får vite hva som skjedde med moren hennes.

 

Joanna Hellgren har en fantastisk strek. Alle tegningene er i svart-hvitt og dette understreker den melankolske stemningen i fortellingen.  Historien om Frances og hennes nærmeste tematiserer kjærlighet og kjønnsroller. Den viser oss at mennesker ofte blir stilt overfor svært vanskelige valg, som kan få store konsekvenser, også for dem rundt oss.

Her kan du lese hva tegneseriebloggen Nummer 9 mener om Frances.

Svenske serieskapere #1

I Sverige finnes det mange gode serieskapere med et feministisk perspektiv. Nina Hemmingsson er min absolutte favoritt. Jeg har skrevet om bøkene hennes her i fjor. Hun er en av de tegneserieskaperne som jeg gir bort i gave så ofte jeg kan, og som jeg dessuten har kjøpt inn til min egen boksamling til tross for at begge titlene finnes på hylla i biblioteket.

For ikke lenge siden spurte en elev meg om vi hadde noe av Hemmingsson i biblioteket – det reddet dagen min! Det er ikke noe som er bedre enn når nye lesere, av egen nysgjerrighet ber om mine favoritter! Hipp hurra!

“Gi guttene bøker til jul” var overskriften som prydet Aftenpostens forside onsdag 8.desember. Ja, gjør det, men gi Hemmingsson til jentene!

Foto: Metaingrid

Elskeren

“Ikke gi denne boka til sarte sjeler” lød budskapet fra foreleseren min på universitetet da vi snakket om romanen Elskeren av Marguerite Duras. Jeg forstod ikke hva hun mente, for jeg syntes historien om umulig kjærlighet mellom en femten år gammel hvit jente og en ung voksen kineser var vakker og spennende. Jeg hadde visst gått glipp av det vesentligste: smerten og  den tabubelagte seksualiteten. Dere er herved advart!

Duras (1914-1996) var en av Frankrikes best kjente forfattere, og for  Elskeren fikk hun den prestisjetunge Goncourtprisen i 1984.

Elskeren er en selvbiografisk fortelling. Fortelleren i boka er en navnløs, aldrende  forfatter som ser tilbake på sin oppvekst i den franske kolonien Indokina.

Femten og et halvt. Det er overfarten på elven. Når jeg drar tilbake til Saigon er jeg på reise, særlig når jeg tar rutebilen. Og denne morgenen hadde jeg tatt rutebilen i Sadec der mor er bestyrerinne på pikeskolen.  (Duras, s.11)

Hun minnes da hun som femtenåring traff en ung kinesisk forretningsmann på en fergetur over Mekongfloden og innledet et forhold til ham.

Det sitter en meget elegant herre og ser på meg inne i limousinen. Han er ikke hvit. Han er europeisk kledt i en lys tussahsilkedress, en slik som bankmenn i Saigon bruker. Han ser på meg. Jeg er allerede vant til å bli sett på. Hvite kvinner i koloniene blir sett på, også hvite småjenter på tolv år. (Duras, s.19)

Relasjonen mellom de to er gjenstand for hån og utestengelse fra det gode selskap i kolonien. Forholdet til kineseren er hovedtema i boka, men dette er ikke “bare” en Lolita-historie. Gjennom den umulige, intense kjærigheten mellom ung pike og voksen mann, belyses også relasjonene til mor og to brødre, og til det spesielle samfunnet i kolonien.  Ifølge litteraturprofessor Hans Erik Aarset er Elskeren Duras’ mest overskridende og utleverende fortelling hva gjelder erotikk (Aarset, s. 321). Vi konfronteres med flere tabubelagte motiv: raseblanding,  pedofili og incest. Den unge jentas forhold til den kinesiske mannen fører til et sosialt fall for hele familien. Elskeren er en dristig utlevering av Duras privatliv, selvom de aller mest overskridende avsløringene er dunkelt skjult i den fragmenterte teksten. Det gjelder særlig det incestuøse forholdet til lillebroren Paul og forholdet til den voldelige, eldre broren Pierre. Språket og den litterære formen Duras velger for å nærme seg slike vanskelige tema gjør dette til et viktig feministisk verk. Duras skriver det den franske litteraturteoretikeren Hélène Cixous kaller écriture féminine, eller kvinnelig skrift. “Kvinnen må skrive seg selv”, hevder Cixous. Hun skriver videre:

Kvinnen må skrive kvinne og få kvinner til å komme til skriften som de har vært fjernet fra like voldsomt som fra kroppene sine, av samme grunn, gjennom samme lov, med samme dødelige mål. Kvinnen må komme til teksten – som til verden og til historien – på egne ben. (Cixous, s. 280)

Jeg mener at Marguerite Duras’ fortelling er et godt eksempel på en kvinne som har kommet til skriften. Gjennom skriften, rytmen i språket, poesien i teksten, de mange tankesprangene og hoppene fram og tilbake i tid, utforsker  hun sin egen kvinnekropp.

Kilder:

Hélène Cixous: “Medusas latter" i A. Kittang (et.al): Moderne litteraturteori. En antologi, Universitetsforlaget, Oslo, 1993

Duras, Marguerite: Elskeren, Gyldendal, Oslo, 2000

Aarset, Hans Erik: Smerten, harmen – og kunstens smil, Marguerite Duras, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim, 2001

Vanessa Baird

For meg er god feministisk kunst ikke den litteratur eller det billeduttrykk som gir kvinner et ideal som de skal strebe etter. Selv liker jeg bedre verk som utfordrer stereotypiske oppfatninger av kvinnen og de krav som stilles til det å være kvinne.  You can’t keep a good rabbit down er en samling akvareller av kunstneren Vanessa Baird, som gjør nettopp det. Bildene tematiserer kvinnelig seksualitet, morskap og forholdet mellom mann og kvinne. Baird bruker ofte tekst i bildene sine. Tekstene kan være rim  eller strofer som understreker og gjerne kontrasterer motivet i bildet. Vi finner litterære referanser i bildene også. Blant annet brukes tittelen The grass is singing, en roman av Doris Lessing, som tekst til flere av bildene. Kontrasten mellom de duse fargene i akvarellene  og de voldsomme, ofte groteske, motivene gjør denne boka interessant og sterk.

Vanessa Bairds bilder henger på Galleri MGM i Oslo fram til 15. januar.

Women and fiction

Virginia Woolf (1882-1941) regnes som en av de viktigste forfatterne i det 20.århundre. Hennes forfatterskap har vært viktig både for modernismen og feminismen. Da Woolf i 1928 ble bedt om å holde et foredrag ved Universitetet i Cambridge om emnet “Women and fiction” benyttet hun anledningen til å polemisere mot akademias utestengelse av kvinner. Kvinner hadde ikke adgang til høyere utdanning og var utestengt fra det litterære fellesskap som gjennom historien har vært dominert av menn. Woolf påpekte at det ikke var noen grunn til at ikke kvinner ikke skulle få delta i dette felleskapet, men først måtte de få muligheten til å skrive. Derfor hevdet Woolf at kvinner trenger økonomisk selvstendighet og et eget rom for å skrive, og året etter ble hennes viktige feministiske essay A Room of One’s own gitt ut.

Jeg har bestemt meg for å ha en parallell adventskalender i år. I desember skal kvinnelige forfattere og feminisme være tema for innleggene på Leselyst.

Kilder:

Woolf, Virginia: A Room of One’s own, Penguin Classics, London, 2000

Lothe, Jakob [et.al]: Litteraturvitenskapelig leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo, 1999