Hva skal du lese i sommer?

I sommer skal jeg lese meg opp på bøkene til høstens Rein tekst-aksjon fra Foreningen !les. Det vil si at jeg har mer enn nok godt lesestoff framover.
Hvis du ikke har noen klar idé om hva du vil lese i sommer har jeg noen tips til deg:

Tidligere i år leste jeg to forskjellige afrikanske romaner, fra to forskjellige afrikanske land, henholdsvis Nigeria og Zimbabwe. Historien i de to bøkene har ett likhetstrekk: hovepersonen reiser fra Afrika til USA på jakt etter et bedre liv. Jeg snakker om Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie, og We need new names av NoViolet Bulawayo.

Adichie er en av mine favorittforfattere og hun innfridde virkelig forventningene mine med sin siste roman. "Americanah" er betegnelsen på folk som returnerer til Nigeria etter å ha bodd i USA og det knytter seg store forventninger til disse personene. Hovedpersonene Ifemelu og Obinze er ungdomskjærester som skilles ad når hun reiser til USA for å studere, og han etterhvert kommer seg til England. Deres liv utvikler seg veldig forskjellig, men kjærligheten mellom dem forvitrer aldri. 
 

We need new names handler om Darling og vennene hennes, som bor i et slumområdet Paradise, som er så langt fra paradis som man kan komme. Boka er skrevet fra barnas synsvikel. De drømmer om å finne paradis i andre deler av verden, som Dubai, Europa og Amerika. Men vil de finne det de leter etter?

Jeg hører The Goldfinch på lydbok fra audible, på min mobiltelefon. Oppleseren er veldig god, hvilket er en forutsetning når man skal høre den samme stemmen i 32 timer!

Mitt siste tips er en roman som jeg ennå ikke er helt ferdig med, men som jeg likevel vil anbefale på det varmeste, The Goldfinch av Donna Tartt. Boka har vært på alles lepper siden den kom ut i fjor høst, og den er også oversatt til norsk. Det er en grunn til det! Denne boka er så fascinerende og helt annerledes enn jeg hadde trodd. Den handler om unggutten Theo Decker, som på et museumsbesøk i New York mister sin mor i et terrorangrep. Idet bomben går av befinner moren og Theo seg i to forskjellige rom. Theo overlever, og i kaoset som oppstår, stjeler han maleriet "The Goldfinch" av Carel Fabritius, ut av museet. Resten av boka er en slags oppvekst/overlevelsesroman om livet til Theo og hvordan dette stjålne maleriet og tapet av moren kaster skygger over hele hans tilværelse. Persongalleriet og omfanget av boka gir et ekko av Charles Dickens romaner, og den gir meg også assosiasjoner til Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Jeg hører romanen som lydbok og kan ikke vente med å finnet ut hvordan det hele ender. Jeg har "bare" fire timer igjen av boka, og tror ikke jeg kommer til å bli skuffet.

God sommer!

Adichie, C. N. (2013). Americanah. London: Fourth estate.
Bulawayo, N.V. (2013). We need new names. London : Chatto & Windus.
Tarrt, D. (2013). The Goldfinch. London: Little Brow.

Klassikere

Jeg anbefaler bøker til elevene våre hver dag, men det hender at det blir en utveksling av lesetips den andre veien også: At elevene leser en bok de liker riktg godt og anbefaler den til meg! Nå er det en gjeng med svært engasjerte lesere som frekventerer biblioteket ofte, og som låner mye. De leser i hovedsak klassikere. Kerouac og Bukowski er populære. Kafka og Dostojevskij. Og ikke minst Ernest Hemingway. Det har gitt meg fornyet interesse for Papa, som jeg leste en del av da jeg var student. I forrige uke hørte jeg ferdig Green Hills of Africa, og denne uka har jeg begynt å høre på The Sun also rises. Disse bøkene har jeg ikke lest tidligere. Klassikerinteressen min ble dessuten vekket ytterligere til live, etter å ha lest The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde i lesesirkelen nylig. Jeg tenker å foreslå at vi leser flere klassikere sammen i tiden fremover.

Foto: Portrait of author Ernest Hemingway, på  Flickr

Starstruck på Litteraturhuset

I går var Metaforloveden og jeg på Litteraturhuset i Oslo og hørte på Mikkel Bugge i samtale med forfatteren Alain Mabanckou (Kongo) og tegneserieforfatteren Marguerite Abouet (Elfenbenskysten). Begge har nylig fått hver sin bok oversatt til norsk, henholdsvis romanen I morgen blir jeg tjue og tegneserien om Aya fra Youpougon. I anledning frankofonifestivalen som pågår i Oslo i mars arrangerte Litteraturhuset et møte mellom to svært populære franskspråklige, afrikanske forfattere. Det var veldig morsomt, for disse to forfatterne anbefaler jeg for elevene våre hele tiden!
Tittelen på kveldens samtale var Oppvekst, lek og løgn: Barnets blikk som samfunnskommentar. Hva har så disse to forfatterene til felles? Jo, de kommer fra Afrika, men som Bugge innledningsvis påpekte, er det like langt mellom  Mabanckou og Abouets hjemsteder som det er mellom Norge og Kasakhstan. Viktigere fellestrekk er at de skriver om oppvekst på 1970-tallet, om hverdagsliv og et Afrika som vi ikke så lett får tilgang til gjennom mediene. "Vesten får stort sett vite hvordan folk dør i afrika, ikke hvordan de lever", som en av deltakerne så fint sa det i går. Samtalen ble oversatt av tolken Christina Mediaas, som gjorde en strålende jobb i å få fram både humoren og tonen i det de to fortalte. Selvom det er uvant å være tilhører til en samtale som blir simultanoversatt, synes jeg hun gjorde en god jobb. Etter "forestillingen" møtte jeg dessuten to av mine norske favorittegneserieskapere, Lene Ask og Inga Sætre. Hvis vi får det til, kan det hende de to kommer til skolen vår på tegneserieforfatterbesøk til høsten. Dermed var jeg dobbelt starstruck og veldig fornøyd med kvelden!

Foto: Metaingrid

Rooibos og annen hverdagskost i Botswana

Jeg trodde aldri jeg kom til å lese bøkene om Mma Ramotswe. For det første er de utrolig populære. Det pleier å være grunn god nok til at jeg mister interessen. For det andre er de skrevet av en hvit, eldre mann som riktignok er oppvokst i Zimbabwe, men som har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i Skottland og skriver sine beretninger om Afrika fra et vestlig ståsted. Men noen ganger må man bare la fordommene fare, og her ble jeg så overrasket at jeg faktisk har hørt tre romaner om Botswanas første kvinnelige detektiv på lydbok i sommer!

The No.1 Ladies Detective Agency er den første boka i serien som handler mer om hverdagsliv i Botswana enn om kriminelle handlinger. Jeg hadde egentlig sett for meg at dette var en Agatha Christie-aktig krimserie før jeg begynte å lese den. Mma Precious Ramotswe er en fyldig dame, eller "tratitionally built" som hun kaller seg, som bruker farsarven til å opprete Botswanas første kvinnelige detektivbyrå. Hun er en tøff dame  med en fantastisk intuisjon og en evne til å få folk i tale. Med seg på laget får hun sekretæren Mma Grace Makutsi som er svært stolt av sin utdannelse. Sammen løser de små og litt større problemer som dukker opp mens de drikker uante mengder Rooibos-te, eller bush-tea som Mma Ramotswe kaller det. Gjennom denne første boka blir Precious Ramotswe beilet av Mr J.L.B. Matekoni, en respektert bilmekaniker som driver sitt eget verksted.

Det hører med til historien at jeg kjørte gjennom det afrikanske landskapet i Zimbabwe (nabolandet til Botswana) mens jeg hørte på denne boka. Jeg innbiller meg at det jeg så ut gjennom bilruta lignet mye på det landskapet Mma Ramotswe så på sine etterforskningsturer rundt Gaborone. Hun drar dessuten til Bulawayo på tjenestereise, og der var vi jo! Akasietrær, den røde, støvete jorda, elefanter og andre ville dyr er viktige ingredienser i bøkene.

Etter ca 860 km i bil fra Harare til Victoria Falls hadde jeg hørt hele den første boka og var klar for mer. Jeg bruker audible på min iPhone og da vi kom på et hotell med internettilgang var det enkelt og greit å kjøpe neste bok i serien. Mine lesevaner har blitt revolusjonert det siste året ved at jeg kan få lydbøker rett inn på mobilen min uten å gå via pc'en.
Tears of the giraffe fortsetter i samme stil som den første boka, små og store mysterier skal løses både på jobben og i privatlivet. Mma Ramotswe blir bedt om å oppklare en gammel forsvinningssak hvor en ung mann ble borte i utkanten av Kalahariørkenen.

Da jeg kom hjem fra Afrika dumpet det inn et tilbud fra Audible inn på kontoen min og jeg kunne ikke motstå fristelsen. For rundt $4 fikk jeg bok nummer 6, så jeg slo til. In the company of cheerful ladies ligner de andre bøkene og det er helt fint. Dette er lettleste, underholdende og koselige bøker. Om man ikke hører bøkene mens man suser gjennom det afrikanske landskapet, så blir man likefullt hensatt til Afrika, særlig om man lager seg en kopp Rooibos-te!




 BBC har laget en TV-serie av romanene. Du kan lese mer om den her.
Bildene er hentet fra Alexander McCall Smiths hjemmeside

Bok og by - Harare

 

På jakt etter en bokhandel i Zimbabwes hovedstad, Harare i sommer konsulterte jeg min Bradt-reiseguide og fant adressen til Kingstons i sentrum av byen. Vi troppet opp  klare for å gjøre noen litterære kupp og bli kjent med den lokale litteraturen. Selvom butikken kaller seg leading booksellers to the nation, så tittet butikkmedarbeideren dumt på meg da jeg spurte hvor skjønnlitteraturen var. Det viste seg nemlig at butikken solgte maling og noen få skolebøker. Samlingen var nok ganske limited!

Til forsvar for det lesende folk i Zimbabwe må jeg legge til at det var bøker å få tak i andre steder, dersom man ønsket det. Biblioteket i Bulawayo var svært godt, og på markedene rundt om i Harare var det mange som solgte bruktbøker. Men det er likevel ikke til å stikke under en stol at 30 år med Mugabe ved roret har gjort sitt til at det er litt vanskeligere for folk flest å få tak i litteratur.

Foto: Metaforloveden

Min venn Aya

Tegneserien om tenåringsjenta Aya og vennene hennes fra Elfenbenskysten har lenge vært blant mine favorittserier. Etter at jeg var i Zimbabwe i sommer har interessen min for litteratur fra hele det afrikanske kontinentet økt, og jeg har kost meg med flere bind i denne serien.  Aya har jeg skrevet om tidligere her på Leselyst. Jeg omtalte første bind slik: Aya er en morsom fortelling fra Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Aya og venninnene hennes sniker seg ut om kvelden for å gå på diskotek. En historie om ungdomstid, forelskelse og forviklinger fortalt med humor og vidd. Det er jeg fortsatt enig i, og nå har jeg lest meg videre inn i livet i Yopougon, eller Yop city.

Aya of Yop city fortsetter der det første bindet, Aya slapp. Den hardtarbeidende venninne Adjoua, har fått barn og hevder at faren er den udugelige rikmannssønnen Moussa, mens alle rundt henne kan se at barnet ligner på skjørtejegeren Mamadou. Den drømmende Bintou forelsker seg i den verdensvante Grégoire, som lover henne en framtid i sus og dus i Paris. Mens den fornuftige Aya gjør avslørende oppdagelser i sin nærmeste familie. Serien har en lun humor og den er veldig søt uten å bli for klissete.Denne boka slutter med en ordentlig cliffhanger. Heldigvis hadde jeg den neste boka i serien for hånden, så da jeg la fra meg bind to fortsatte jeg umiddelbart på bind tre Aya - the secrets come out. Her er det missekåring og afrikanske skjønnhetsidealer, storfamilie og brutte løfter. Det blir vanskelig å skrive om denne boka uten å avsløre for mye av det som skjer i begge disse bøkene, men jeg kan røpe så mye som at skandalene brer om seg i flere generasjoner. Alt er fortalt med i den samme varme og humoristiske stilen som kjennetegner Abouet og Oubreries bøker.

Marguerite Abouet og Clément Oubrerie: Aya of Yop city, Drawn and Quarterly, Montreal, 2008
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie: Aya - The secrets come out, Drawn and Quarterly, Montreal, 2009

Bok og by: Bulawayo Public Library

Bulawayo er den nest største byen i Zimbabwe. Tvers over gaten for hotellet hvor vi bodde, lå Bulawayo Public Library. Jeg måtte naturligvis inn og se meg om. Det var som å komme noen tiår tilbake i tid når det kom til interiør og teknisk utstyr: Her var det fortsatt katalogkort og manuelt utlån – ingen scanning i skranken så vidt jeg kunne se. Men utvalget på hyllene var det ikke noe å si på – her var det et godt utvalg av klassikere og av lokal litteratur. Jeg snek meg til å ta noen bilder inne i biblioteket også.

 

Foto: Metaingrid

The Last Resort

I sommer reiste Metakjæresten og jeg til Zimbabwe på ferie. Med meg i veska hadde jeg Douglas Rogers’ bok The Last Resort – A memoir of Zimbabwe. Rogers er født og oppvokst i Zimbabwe, men bor nå i New York og livnærer seg som forfatter og reisejournalist. The Last Resort handler om Rogers’ oppvekst, men fremfor alt om foreldrenes backpackerlodge Drifters utenfor Mutare, og om å leve og overleve i et diktatur.

I åpningskapitlet befinner forfatteren seg på en fest i Berlin, og ser skremmende nyheter fra hjemlandet sitt på TV. Året er 2000 og President Robert Mugabe har truet med å gi bort alt landbruksareal som tilhører hvite farmere til sine medarbeidere og til krigsveteraner fra frigjøringskrigen i 1980. Nå har den første hvite farmeren blitt drept og farmen hans ligger bare én time unna farmen til herr og fru Rogers. Douglas hiver seg på telefonen og ringer til moren:

“Hello, yes, who’s this?”

“Mom, it’s me, Douglas. Jesus, what’s happening?”

“It’s terrible” she said.

I pictured her and my father barricaded in the house, a mob rattling their gates.

“What’s happening? Mom, what’s happening?”

“We’ve already lost four wickets.”

“Four what?”

“Four wickets, darling. Not going very well at all. It’s ninety-one for four…” Christ. She and my father were watching a cricket match. (s.14-15)

Episoden med cricketkampen som tilsynelatende er viktigere enn den dramatikken som foregår rett utenfor stuedøra, er ikke bare et godt retorisk grep, men den sier noe om overlevelsesmekanismen hos mennesker som lever i en presset situasjon. Humor er viktig for å overleve, og Rogers beskriver svært alvorlige emner, men han gjør det med snert og varme.

Historien om backpackerstedet Drifters er historien om Zimbabwe i miniatyr. De politiske endringene i landet i løpet av Mugabes regjeringstid, og særlig etter millenniumskiftet, får dramatiske konsekvenser for enkeltpersonene i boka. Inflasjon, vold og en overhengende trussel om å bli fratatt sitt levebrød og hjem, påvirker hverdagslivet til Douglas Rogers’ foreldre. Kreative løsninger kommer godt med i nødens stund: Marihuanadyrking i kjøkkenhagen og timeutleie av rommene, bringer penger i kassa når turistene forsvinner. Foreldrenes kamp for å beholde stedet illustrerer den kampen mange hvite farmere har kjempet for å beholde sin eiendom. 

Douglas Rogers perspektiv er interessant fordi han beskriver Zimbabwe både innenfra og utenfra. Han er en god formidler og skriver nyansert om landets historie og politikk. Men mens foreldrene kjemper sin kamp i fedrelandet, ser det hele fra den andre siden av jorden og må leve med sitt valg om å forlate hjemlandet slik flere millioner andre Zimbabweanere har gjort det siste tiåret.

Vi besøkte ikke den delen av landet hvor Drifters ligger, men mange av bokas lesere legger visstnok turen innom stedet for å hilse på familien Rogers og se det med egne øyne.  Lesningen av boka ga meg likevel en nøkkel til å forstå det jeg så rundt meg – slik gode reiseskildringer bør gjøre!

Rogers, Douglas: The Last Resort – A memoir of Zimbabwe, Short Books, London, 2010

Foto: Øyvind Prytz

Bøker jeg alltid kommer tilbake til (del 1, mannlige forfattere)

Jeg får ofte spørsmål om jeg kan anbefale romaner til elevene våre. Og da slo det meg at det alltid er noen titler jeg kommer tilbake til. Jeg tror det er fordi de gjorde inntrykk på meg da jeg leste dem selv. Dessuten er det alltid enklest å anbefale bøker man har lest selv og da er det naturlig å velge noen man likte ekstra godt. Her er noen eksempler:

J.M. Coetzee: Vanære, oversatt av Aud Greiff , Cappelen, Oslo, 2004

Mannen med det vanskelige etternavnet kommer fra fra Sør-Afrika. Coetzee vant nobelprisen i litteratur i 2003, og da hadde jeg akkurat lest denne boka og applauderte Svenska Akademiens vurderinger. Vanære, eller Disgrace, er et fint utgangspunkt for å stifte bekjentskap med Cotzees’ forfatterskap. Hovedpersonen i Vanære, David Laurie, er en middelaldrende professor i moderne språk ved universitetet i Cape Town. Instituttet legges ned og Professor Laurie blir hjelpelærer i kommunikasjon, et fag han har lite til overs for. Etter en meget vanærende affære med en ung student, kastes Laurie ut fra universitetet og han reiser til sin datter ute på landet. I alle disse situasjonene skildres det Sør-Afrikanske samfunnet etter apartheid: romanen tematiserer raseskiller, vold og seksualitet.

Tore Renberg: Kompani Orheim, Oktober forlag, Oslo, 2005

Dette er en av de fineste bardomsskildringene jeg vet om, og foreløpig det beste jeg har lest av Renberg. Boka balanserer mellom å være underholdende og morsom, og dypt alvorlig. Vi møter Jarle Klepp som vokser opp med mor og far i en kjernefamilie med rekkehus, fotball på løkka og TV-underholdning i helgene. Men ikke alt er som det skal i familien Orheim, eller Kompani Orheim – far er alkoholiker. Og sakte men sikkert krakelerer bildet av den perfekte kjernefamilien.

 

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler, Oktober, Oslo, 2009

Maskinens uerstattelige deler var en av bøkene jeg presenterte for elevene her på skolen i fjorårets bokprat. Når jeg skal anbefale den sier jeg at det er den boka som det var ganske hardt språk i. Da våkner de fleste. For i løpet av de første sidene av denne boka blir man sjokkert over språkbruken til Torgersen. Men etter at sjokket hadde lagt seg under lesningen av boka, kom jeg fram til at jeg likte den svært godt fordi rytmen i språket, de korthugde setningene og innholdet i boka passer så godt sammen og understreker håpløsheten i hovedpersonens liv. Så gjenstår det å se om jeg fortsatt kommer til å anbefale boka når den får noen år på seg.

Lessing, lesing og lydbøker

Jeg har lest nobelprisvinner Doris Lessings debutroman Det synger i gresset (1950). Eller rettere sagt, den er blitt lest opp for meg av skuespiller og forfatter Anna Bache-Wiig. Hennes behagelige oppleserstemme har ført meg inn i Lessings verden. Det er ingen selvfølge at alle opplesere er like gode. En dårlig opplesning kan være grunn god nok til at jeg ikke fortsetter å lytte. Ofte er det forfatteren selv som leser, det liker jeg veldig godt, men det er naturligvis ikke gjennomførbart med oversatt litteratur. Lydbøker er et godt alternativ når du er på reise og ikke vil ha for mye bagasje, eller dersom du bruker tid på å pendle til og fra jobb eller skole. De fleste liker vel å bli lest for, gjør vi ikke?

Tittelen Det synger i gresset er en allusjon til diktet Det golde landet (The Waste Land) av T.S. Eliot:

I dette råtne hullet mellom bergene

i månens bleke lys, synger det i gresset

på de forfalne gravene , omkring kapellet.

Og det er virkelig et goldt land, og to triste skjebner vi møter i hovedpersonene Dick og Mary Turner. Farmerekteparet bor og lever svært kummerlig på sin gård i det sydlige afrika. De er uheldige med avlingene sine uansett hva de forsøker å dyrke, de er fattige og ulykkelige. Romanen innledes med en notis fra en avis om Marys død. Selve handlingen i romanen leder opp til mordet.
Mary vokste opp i en fattig hvit familie, med en alkoholisert far og en mor som hatet sin mann. Det er en lettelse for henne når foreldrene dør, og som ung kvinne lever Mary et selvstendig liv i byen. Hun har egen jobb, mange venner og hun blir stadig med unge menn ut på kino. Helt til hun en dag overhører at vennene hennes sladrer om henne. De kritiserer livsstilen hennes og de lurer på hvorfor hun ikke gifter seg. Kritikken setter Mary ut av spill. Når hun møter farmeren Richard Turner, gifter hun seg med ham og resignerer inn i en tilværelse som hun selv aldri har ønsket. En tilværelse som minner sterkt om hennes foreldres ekteskap. Mangelen på kommunikasjon og forståelse mellom de to ektefellene er smertelig lesning. Han forstummer, mens hun lar raseriet over sin livssituasjon gå ut over de svarte arbeiderene på farmen. Og det er mellom de svarte tjenerne og de hvite herskerne at det virkelige dramaet utspiller seg. Lessing skildrer et afrika der spenningen mellom svarte og hvite er uhyggelig. Og handlingen tilspisses idet Mary tiltrekkes av en boy som hun på et tidspunkt har svingt pisken mot. Seksualitet var i seg selv forbundet med skam og det var uhørt å bli tiltrukket av en med feil hudfarge. For Mary er seksualitet fraværende eller i alle fall undertrykt, derfor utløser dragningen hun føler til boyen, en aggresjon hos henne. Og det eneste som til slutt kan føre til katarsis er døden, akkompagnert av et regnvær som bare kan måle seg med syndfloden.

På samme måte som bloggerne Lille søster og Knirk er jeg blitt bergtatt av Lessing. Hennes skildring av forholdet mellom ektefeller, svart og hvit, og de hvite farmerne imellom er gripende. Det forringet heller ikke leseopplevelsen at jeg hadde det afrikanske landskapet rundt meg mens Anna Bache-Wiigs stemme hvisket meg i øret. Lessing på lydbok er god lesning!

Lessing, Doris: Det synger i gresset, lest av Anna Bache-Wiig, Lydbokforlaget, Melhus, 2008
Utdraget fra T.S. Eliots dikt er hentet fra Lessing, Doris: Det synger i gresset, Den norske bokklubben, Oslo, 1981 (s.6)

Metaingrid på safari = Safariingrid

Jeg er av den typen som alltid har en bok i veska, og når jeg reiser på ferie har jeg selvfølgelig med meg flere bøker. I år var det Miranda July og Gunnhild Øyehaug som fikk være med på tur, helt til Namibia. Dessuten hadde jeg med meg Agatha Christie og Doris Lessing på iPoden min. Lydbøker er tingen når man skal reise langt med fly og tilbringe uforholdsmessig mye tid på kjedelige flyplasser.


Av og til innser selv jeg at virkeligheten slår fiksjonen og at det kan lønne seg å kikke opp fra boka. I sommer har Metaingrid vært Safariingrid. Og jeg fikk ikke lest mye. Man reiser ikke til den andre siden av jorda for å sitte med hodet i en bok - selvom man er bibliotekar...