Om å lese og skrive

Se på bildet over. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) har et av de vakreste bokomslagene jeg vet. Den dype lenestolen, putene, fotografiene på veggen, notatene, papirene, og bøkene. Et sted hvor man kan skrive og lese. Arbeide. En stund har jeg vært borte fra både skrivingen og lesingen. Selvom jeg omgir meg med litteratur hver dag, kjøper inn nye bøker til biblioteket og lager utstillinger, hender det at lesing ikke får plass. Jeg låner med meg bøker hjem, men tar dem med tilbake uåpnet. Noen ganger forsvinner ironisk nok leselysten også for en som lever av å formidle litteratur. Jeg lar meg distrahere av andre aktiviteter, jeg tar meg ikke tid. For lesing er en langsom prosess. Det krever ro og tid. Konsentrasjon.  Å lese langsomt og la teksten virke, krever at man ikke blir distrahert av pop-up vinduer, spill på telefonen eller facebookoppdateringer. Og det slår meg plutselig at det skjer noe med konsentrasjonsevnen i den tiden vi lever i nå. Leselysten forsvinner med jevne mellomrom, men jeg er sjelden bekymret, for jeg vet at den kommer tilbake. Det gjelder bare å finne akkurat den boka som kan føre meg tilbake inn i litteraturen igjen. I går var det Tomas Espedals Dagbok (epitafer). Hvorfor?

Dagbok (epitafer) er en bok om sorg. At forfatteren velger undertittelen (epitafer) eller gravskrift, minnetale, er ikke unaturlig, for det handler om døden. Hans kone dør og etterlater Tomas med deres to døtre. Boka veksler mellom å fortelle om hendelser før og etter dødsfallet, han spoler tilbake og gir oss innblikk i et samliv som gikk mot slutten.
Tapet av døtrenes mor fører til en krise for forfatteren, han klamrer seg til de daglige rutinene, for ikke å gå til grunne. Det er et arbeid, et sorgarbeid. For å komme ut av sorgen skriver han. Han finner tilbake til livet gjennom skrivingen. Refleksjonene til Espedal om arbeid går igjen i alle bøkene jeg har lest av ham og det er noe av det jeg liker aller best ved hans litteratur. Han skriver poetisk og svært godt om å skrive (og å lese). Både formen, setningsoppbygningen og innholdet i teksten reflekterer hverandre:

Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive. Man kan ikke unngå å legge merke til at skriften er eldre og klokere enn den som sitter og skriver. Skriften er der på forhånd, og det er om å gjøre å følge språket når det arbeider, det er dette som er å skrive. (s. 24)

Gradvis litt etter litt, kommer forfatteren tilbake til livet igjen. Og jeg kommer tilbake til litteraturen og lesingen, og i dag også til skrivingen.

Det er morgen. Plutselig fyker jeg opp i sengen, slår på lyset og noterer i skriveboken. En setning, et avsnitt, nå begynner det på nytt: jeg skriver. Jeg forsvinner i arbeidet. (s.126)

Når jeg leser Espedal forsvinner jeg inn i bøkene hans. Jeg lar meg oppsluke av rytmen i setningene, av flyten i språket. I går leste jeg denne boka fra perm til perm, for hvordan avslutte? Jeg vil også skrive en dagbok.

Tomas Espedal (2004): Dagbok (epitafer), Gyldendal, Oslo

Et litterært slag i magen

Selvom man leser mye skjønnlitteratur tilhører det sjeldenhetene  at  man blir rystet i grunnvollene av leseopplevelsen. Freedom av Jonathan Franzen har gitt meg et slik litterært slag i magen.

Slik begynte det:

“-Denne må du bare lese!”

Venninna mi, Tatjana, som skrev hovedoppgave om romanen The Corrections for noen år siden,  kikket opp fra permene til Jonathan Franzens rykende ferske murstein Freedom, da jeg møtte henne på café i Trondheim i fjor høst. Jeg hadde nettopp kjøpt den inn til biblioteket, så jeg nikket og svarte at “ja, det skal jeg”. Vi lot det bli med det, og vendte samtalen inn mot egne liv og erfaringer. Da vår felles venninne, Ingvild,  insisterte på at denne romanen var så lesverdig at hun hver kveld gjorde tapre forsøk på å få barna tidlig i seng for å få lest mer, kjøpte jeg mitt eget eksemplar!

Freedom handler om ekteparet Patty og Walter Berglund og deres nærmeste venner og familie. Vi forstår allerede i det første avsnittet, at det har skjedd et fall for familien Berglund :

The news about Walter Berglund wasn’t picked up locally – he and Patty had moved away to Washington two years earlier and meant nothing to St.Paul now – but the urban gentry of Ramsey Hill were not so loyal to their city as not to read the New York Times. (s.3)

Innledningskapitlet Good neighbors skisserer en perfekt middelklassefamilie i USA som lever ut den amerikanske drømmen; de har tatt utdannelse, skapt seg et hjem, fått to barn og er tilsynelatende lykkelige. De blir observert og beskrevet utenfra, gjennom naboenes blikk. Vi får et inntrykk av familien gjennom andres øyne. Blikket utenfra forsvinner så, for deretter å returnere i det siste kapitlet, hvor familien Berglund igjen blir objekter for naboers blikk og emne for deres samtaler. Slik dannes det en sirkelkomposisjon i romanen.

Hva har gått galt med Patty og Walter? Gradvis blir vi kjent med karakterene i boka gjennom deres egne fortellinger. Perspektivet skifter gjennom hele romanen, men Patty og Walters historie er omdreiningspunktet.  Romanen fortsetter fra naboenes perspektiv rett inn i Pattys beskrivelse av sitt eget liv. Kapitlet er betegnende nok kalt Mistakes were made.  Hun beskriver en oppvekst litt på siden av sin egen familie. Patty var interessert i sport og så god i basketball at hun etterhvert fikk stipend til å studere på universitetet . Hun valgte å flytte langt fra foreldre og søsken, fra New York til Minnesota. Her tiltrekkes hun av musikeren Richard, men blir i stedet sammen med den stabile romkameraten hans, Walter. Richard skal vise seg å bety mye for både Patty og Walter, og trekantdramaet mellom disse karakterene er svært sentral i hele romanen.

Walter har fra barndommen av jobbet hardt, både med skolearbeidet og hjemme på motellet som foreldrene hans driver. Han er en dyktig akademiker og svært opptatt av naturen. Han og vil helst redde hele verden, men bestemmer seg for å konsentrere seg om å redde en spesiell fugleart, the cerulean warbler. Idealismen han innehar i sin ungdom blir svakere etterhvert som han støter på korrupsjon og politisk maktspill. Dermed ender Walter opp med å gå på akkord med sine egne prinsipper og ødelegge én del av naturen for å bevare en annen.

Fordi vi får vite mye om oppveksten til hovedpersonene synes jeg vi kan kalle Freedom for en generasjonroman. Pattys foreldre var ambisiøse, moren hennes hadde en politisk karriere å ta seg av ved siden av å være firebarnsmor. Mangelen på oppfølging og oppmerksomhet er påfallende, fordi foreldrene overser kun Patty, ikke søsknene hennes. De stiller ikke opp for henne og anerkjenner heller ikke hennes suksess som idrettsutøver. Patty reagerer med å gjøre det diametralt motsatte av det hun opplevde som barn. Hun satser alt på familien og oppslukes helt av rollen som mor. Dessverre er ingen ufeilbarlige og Walter og Patty gjør feil i oppdragelsen av barna sine på tross av sine gode intensjoner. Dermed speiler de sine egne foreldres feil og mangler.

Krig og fred av Lev Tolstoj er en viktig referanse i Franzens roman, men fortelligen om den ulykkelige familen Berglund gir også assosiasjoner til åpningslinjen i Anna Karenina:

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.

Franzen har skrevet en klassisk  roman som trolig vil bli stående som et av de viktigste verk fra vår tid. Freedom er en sterk samfunnsskildring og familien Berglund er et portrett av vår samtid. Romanen er slett ikke død! Freedom er et eksempel på at romansjangeren lever i beste velgående og at litteraturen kan si oss noe viktig om hvem vi er og verden vi lever i.

Nå er det min tur til å si: Denne må du lese!

Franzen, Jonathan: Freedom, Fourth Estate,  London, 2010

Doloresvariasjoner

Før sommerferien leste jeg endelig Drømmefakultetet av den svenske forfatteren Sara Stridsberg. Lenge hadde den ligget høyt oppe på leseønskelista, men av ulike årsaker blitt skjøvet til side for andre bøker. For Drømmefakultetet mottok Stridsberg Nordisk råds litteraturpris i 2007. Boka handler om Valerie Jean Solanas, kvinnen som kanskje er mest kjent for å ha forsøkt å drepe Andy Warhol. Solanas var en ekstremfeminist som mente at verden ville vært et bedre sted uten menn. Hun utga derfor SCUM manifesto. (Society for Cutting Up Men). Stridsberg forsøker å gå inn i Solanas liv og dikter en fiksjon rundt hennes barndom, ungdomstid og voksenliv til hun døde. Jeg ble fullstendig oppslukt av Stridsbergs evne til å beskrive det skitne, stygge, voldelige, seksuelle universet. Hun moraliserer ikke, og vi finner heller ikke et forsvar for Solanas meninger, men snarere en dialog med et forstyrret sinn. Mens jeg leste Drømmefakultetet kjøpte jeg det svenske bokmagasinet Vi läser (her har jeg lenket til bloggen deres som også er fin, men jeg kjøpte altså det glossy magasinet deres i papir). Sara Stridberg prydet forsiden av bladet og det gjorde meg usedvanlig nysgjerrig.

I intervjuet kunne jeg lese at Stridsberg nettopp var kommet med en ny roman, Darling River. Jeg bestilte den like godt med en gang – på svensk.

Darling River har fått undertittelen Doloresvariationer. Her tar Stridsberg utgangspunkt i romanen Lolita av eksilforfatteren Vladimir Nabokov. Den handler om en voksen mann, Humbert Humbert, som forelsker seg i ei ung jente med flere navn: Dolores, Lo, Lolita. Allerede tidlig i boka etableres forholdet til Nabokovs fiksjonsunivers:

Min far var i sin ungdom upptagen av en rysk eksilförfattere och fjärilssamlare och döpte mig efter en av hans romaner. Min mor hadde nog föreställt sig ett annat öde för sin dotter, men hon tyckte om den internationella klangen i namnet. Dolores betyder smärta och jag tänker mig att det också skulle kunna betyda rosor. […]Dolores är ett illavarslande namn på en flicka. Jag föredrar Lo. Fram tills jag var sjutton trodde jag att jag skulle dö som hon, Dolores Haze, söndersliten i barnsängssmärtor. Att jag överlevde gjorde mig mer förvirrad enn lättad. Jag fortsatte att vakna och äta, och andas men jag hadde förlorat någonting avgörande, instinkten att överleva, driften att ge mig av och skapa mig ett eget liv. (s.20)

Darling River er delt inn i fem hoveddeler: Ödet, Tiden, Spegeln, Sjukdomen og Ensamheten.  Fire forskjellige historier presenteres innenfor disse, og i alle delene finner vi et ekko til Lolita. Tekstutdraget ovenfor er hentet fra historien om Lo og hennes far. De kjører Jaguar gjennom et utbrent landskap og plukker opp prostituerte langs veien. Selvom deres forhold ikke er seksuelt, preges det av seksualitet som for eksempel når Lo er vitne til at faren har sex med de prostituerte i forsetet. Eller når han spionerer på Lo og hennes elskere nede ved elva de kaller Darling River. I kapitlene som kalles “ur moderkartan” presenteres en mor som forlater mann og barn og reiser hvileløst omkring og som bryter opp med en gang hun er i ferd med å bli kjent med en ny person. Deretter møter vi Dolores som kommer til å dø i barsel på et sykehus i Alaska. Hun svever mellom virkelighet og drømmer, liv og død i et kaldt og goldt landskap. Og til sist handler romanen om en ensom mannlig forsker ved Jardin des Plantes i Paris som er besatt av sitt prosjekt med å få en hunape til å tegne. Han vil forme henne i sitt bilde og forsøker med makt å få henne til å gjøre som han vil.

Felles for alle karakterene i Darling River er ensomhet, smerte og innestengthet. Lo klarer ikke å løsrive seg fra faren, hun er innestengt i baksetet på bilen, som han styrer. Den ensomme moren slipper ingen innpå seg. Dolores kjemper en ensom kamp mot døden og lengter etter et liv som hun aldri fikk. Mannen med apen er en trist figur som kollegaene forakter og som blir latterliggjort både profesjonelt og i privatlivet. Hans eneste seksuelle relasjon er med en prostituert kvinne som han må betale svært godt, fordi hun avskyr ham. Apen han forsker på er også ensom og fysisk innestengt i sitt bur. Men forskeren forsøker å gjøre henne til noe hun ikke er, en kvinne.

Sara Stridsberg er kompromissløs. Tekstene hennes treffer meg som knytteneveslag. Språket er rått og brutalt, men samtidig vakkert, og hun skriver så vanvittig godt om det stygge og groteske. Hun beskriver frastøtende kvinnekropper og de mørke og vanskelige aspektene ved kvinners seksualitet, som for eksempel prostitusjon, voldtekt og abort. Slik skaper hun en roman som er smertefull å lese, men med en kraft så fengslende at boka sitter i meg lenge etter at jeg leste den ut. Slike leseopplevelser har jeg ikke så ofte. Sara Stridsbergs roman er mer enn en god historie: Darling River er viktig og god litteratur!

Stridsberg, Sara: Drømmefakultetet, Aschehoug, Oslo, 2008

Stridsberg, Sara: Darling River, Albert Bonniers Förlag, Stockholm, 2010

Metaingrids 10 favorittegneserier

• Spiegelman, Art: The Complete Maus, Pantheon Books, New York, 1997

Maus er en skildring av Art Spiegelmans foreldres deportasjon til Auschwitz. Denne prisbelønte tegneseriromanen handler om holocaust, om overlevelse og om kontrasten mellom det å vokse opp etter krigen og det å ha foreldre som har vært utsatt for de verste skrekkopplevelser. Det som gjør den ekstra spesiell er at den er tegnet i “funny animal”-stil: Jødene er fremstilt som mus, nazistene som katter, polakkene som griser osv. Dette er den sterkeste skildringen av grusomhetene under andre verdenskrig jeg har lest.

• Satrapi, Marjane: Persepolis, No comprendo Press, Oslo, 2005

Persepolis var den første tegneserieromanen jeg leste, og den som gjorde at jeg ble helt hekta. Persepolis er sikkert kjent for de fleste etter at den ble filmatisert. Det er en selvbiografisk oppvekstskildring fra Iran. På glimrende vis fremstiller Satrapi både sin egen historie og Irans historie parallelt.

• Tomine, Adrian: Shortcomings, Faber and Faber, London, 2007

Ben Tanaka og Miko Hayasha er kjærester, men forholdet deres skranter og Miko finner ut at hun vil flytte fra Berkley til New York. Ben sitter igjen alene. Han sliter med negative tanker omkring sin asiatiske opprinnelse og sitt mindreverdighetskompleks overfor kvinner. Bens lesbiske venninne Alice støtter ham så godt hun kan. Tomines melankolske svart-hvitt tegninger er glimrende, og fanger opp hovedpersonens sinnstemning ved å illustrere små hverdagslige situasjoner.

• Marguerite Abouet & Clément Oubrerie: Aya, Drawn and Quarterly, Montreal, 2007

Aya er den første boka i en serie om ei jente ved samme navn, som vokser opp på Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Med humor og en fin strek skildres hverdagslivet til tenåringsjenta og vennene hennes. Det handler om å snike seg ut på fest om natta, diskotek, sminke, klining og forviklingene er mange. Rett og slett et bevis på at ungdomstidens utfordringer og problemstillinger er universelle.

• Dupuy & Berberian: Monsieur Jean, No Comprendo Press, Oslo, 2009

Monsieur Jean er en forfatter i slutten av tjueåra som bor og jobber i Paris. Serien handler om vennskap, kjærlighet, og skriveprosessen som ofte preges av frister det er vanskelig å overholde. Bohemlivet trues av en stadig krympende krets av svirebrødre, siden alle vennene hans er i ferd med å etablere seg og få barn idet de runder tredve. Serien er humoristisk, og inngår umiskjennelig i en fransk/belgisk tegneserietradisjon.

• Hemmingsson, Nina: Jag är din flickvän nu, Kartago förlag, Stockholm, 2006

Jag är din flickvän nu, er en samling med noen enruter, og noen serier som går over flere sider. Stort sett dreier Hemmingssons tegneserier seg om ensomhet, angst og forhold mellom mennesker. Figurene hennes har et ytre som ikke akkurat står i stil med de rådende skjønnhetsidealer (ikke ulikt Kebbelife av Mette Hellenes), og et indre i ubalanse. Hemmingsson retter skarp kritikk mot samfunnet vi lever i. Figurene hennes får lov til å si akkurat det de tenker, uten filter.

• Seth: It’s a good life if you don’t weaken, Drawn and Quarterly, Montreal, 2007

En tegneserie om tegneserier, nærmere bestemt avistegneserier fra The New Yorker. Seth er hovedpersonen i fortellingen. Han prøver å komme til bunns i hvordan det gikk med den glemte (fiktive) tegneren Kalo, som arbeidet for det kjente magasinet på 1940-tallet. Seths besettelse for fortiden, hans fortapelse i nostalgien, gjør at han fjerner seg mer og mer fra samtiden og menneskene rundt ham.

• Tan, Shaun: The Arrival, Scholastic, Arthur A. Levine Books, New York, 2007.

The Arrival er en science-fictiontegneserie helt fri for tekst. Historien trekker veksler på utvandringen til amerika. Hovedpersonen flykter med båt fra kone og barn og et land som overskygges av en dragelignende figur, til et fremmed land der alle tegn og regler må læres på nytt. Bildene til Tan formidler medmenneskelighet, glede, frykt og forventning i en solid narrativ helhet.

• Thompson, Craig: Blankets, Top Shelf, Marietta, 2005

Mange tegneserieskapere bruker sitt eget liv som utgangspunkt for sin kunst. Craig Thompson er et godt eksempel på det. I Blankets skildrer han sin egen oppvekst i en religiøs familie, overgrep mot ham og broren, sin første kjærlighet, dobbeltmoralen i menigheten og sin egen frigjøring fra foreldrene.

• Berry, Hannah: Britten and Brülightly, New York : Metropolitan Books, 2008.

Britten and Brülightly er en flott tegneserieroman i detektivsjangeren, hvor det regner uavbrutt. Privatdetektiven Fernandez Britten blir kalt the heartbreaker på folkemunne. Han har lang fartstid som etterforsker for sjalu elskere, og rollen som formidler av dårlig nytt tærer på kreftene og livsmotet. Han bestemmer seg for at han ikke vil avsløre utroskap lenger, heretter tar han kun på seg mordetterforskning i håp om at hans kloke hode kan bidra til noe godt her i verden. Saken han får på bordet er et tilsynelatende selvmord som avdødes forlovede vil ha undersøkt nærmere. Det viser seg imidlertid at saken han blir bedt om å etterforske er en stygg smørje av familiehemmeligheter, korrupsjon og farlige forbindelser.

Dette er de ti tegneseriene jeg vil presentere for mine bibliotekarkollegaer på fagforumsmøtet på Litteraturhuset, fredag 21.mai 2010. Flere av tegneseriene har jeg skrevet om her på Leselyst tidligere under emneordet Tegneserier. Noen av tekstene finner dere på nytt her. For opplysningens skyld vil jeg påpeke at dette er serier som jeg liker godt selv, utvalget jeg har på hylla i biblioteket er bredere enn dette og omfatter naturligvis mange ulike sjangre innenfor tegneseriemediet: klassikere, manga, actionserier, science-fiction. Sjekk utvalget i katalogen katalogen vår.