Vintereple

Jeg minnes lukten av matboden i kjelleren til morfar. Der hvor han lagret poteter og vinterepler. Et forråd av mat som skulle vare hele vinteren, den søtlige duften av epler som blandet seg med den tørre lukten av jordepler. Et løfte om at vi skulle klare oss godt gjennom vinteren.
 I dag da jeg kom på jobben, lå Vintereple av Odveig Klyve klar til å katalogiseres på skrivebordet mitt. Jeg ble sittende å bla i den lille boka, plutselig ble jeg oppslukt av en fin fortelling som jeg håper mange vil lese.

Vintereple er historien om far og datter. Boka åpner med at datteren finner en gammel kasse, etter farens død. Den inneholder en blankpusset sag og en bue. Kassen har vært gjemt bort på loftet siden moren og faren flyttet inn i huset: " - Han snakka ikkje om det, sa mor. - Aldri." (s.5) Faren er taus, etter at krigen har satt sine spor i ham. Datteren er interessert i å lære mer om faren sin, og om snekkeryrket, som hun vil overta etter ham. Derfor følger hun etter ham, uten å tråkke ham for nær. Sammen arbeider de side om side; de følger årstidenes rytmer i hagen og arbeidets rytme i verkstedet. Rammefortellingen er lagt til tiden etter farens død, mens selve fortellingen dreier seg om livet med en tagal far som bærer på en dyster hemmelighet, og en mor og en datter som lever side om side med ham. Den blanke sagen i kassen får en helt spesiell betydning i denne historien og står i skarp kontrast til alle de andre sagene som brukes i snekkerarbeidet, eller ute i hagen. Odveig Klyve er poet, og selvom dette er en lettlest og kort fortelling, er den skrevet i et svært poetisk språk:

Viss sommaren kunne vera gøymd inni vinteren, kunne vel hausten òg gøyma våren. Men sommaren, kunne sommaren og bera vinteren i seg? (s.32)

Vinterepler plukkes sent på høsten og kan lagres lenge. I vintermånedene bærer de med seg løftet om en ny vår, og en ny høst. Kassen de finner på loftet har vært lagret lenger enn vintereplene i trekassene i kjelleren, og litt etter litt avdekker datteren farens hemmelighet.

Klyve, Odveig (2013): Vintereple, Wigestrand forlag, Stavanger

Analoge dager

Fylkeskommunens omlegging av datasystem har fått store konsekvenser for hverdagslivet i biblioteket. Omlegginger går sjelden helt som planlagt, og det resulterte denne gangen i at jeg har vært uten tilgang til min egen pc på jobben siden fredag i forrige uke.  Det er ikke mye jeg kan gjøre uten den, men jeg jobber jo i et biblitoek og når man har tilgang på bøker kjeder man seg aldri! (Dette innlegget skriver jeg på min assistent Zorans maskin.)

I dag kom en ny pulje med Kulturfondsbøker, og opp av esken trakk jeg blant annet Morten Øens roman Ord for hav. Øen vant Leser søker boks konkurranse "Den lille romanen om de store spørsmålene" i 2010, og er utgitt med støtte fra organisasjonen. Jeg satte meg like godt ned og leste hele boka.
Ord for hav er en lettlest bok som minner meg om Bård Torgersens Maskinens uerstattelige deler. Ikke bare på grunn av de korthogde setningene, men også på grunn av handlingen:

Det står tre politimenn på trappa. Og en dame i sivil. Det kan skyldes mange ting. De snur seg når jeg kommer. Jeg får øye på Fredrik. Jeg har ikke sett gutten på år. Har ikke hatt noen grunn til det. Han er tynn. Blek. (s.55-56)

Hovedpersonen, Jimmy, er en mann som lever på kanten av samfunnet, som ikke betyr noe for noen. Han jobber som vekter ved siden av jobben på et lager. Han slåss og stjeler, og omgås junkier. Han har en sønn på 14 år som han ikke ønsker å ha noe med å gjøre, men som han plutselig må ta ansvar for. Og så dukker Janett opp og blander seg inn i livet hans. Ord for hav er slett ingen solskinnshistorie, men det skjer en vending i teksten til det bedre for Jimmy.

Konklusjonen må være at analoge dager i biblioteket er til fordel for leselysten!

Øen, Morten: Ord for hav, Forlaget Oktober, Oslo, 2011