"Ingen vet hvem jeg er"

I forrige uke hadde jeg bokpresentasjon for en fin gjeng fra Barne- og ungdomsarbeiderfag (vg2). Temaet for presentasjonen var ungdomstid. Lærerne ønsket at elevene skulle få kjennskap til litteratur for ungdom, og jeg fikk i oppgave å presentere et utvalg av den aller nyeste litteraturen som passet til temaet. Etterhvert som jeg leste bøkene jeg skulle snakke om, slo det meg at de hadde noe mer til felles enn bare å handle om ungdomstid. De handlet i bunn og grunn om identitet. Noen av bøkene handlet om å finne ut hvem man er, andre handlet om å stå for den man er selv om man skiller seg ut. Noen ganger handlet det om ensomhet og om ungdom som søker et fellesskap. Mens andre igjen handlet om å skille seg ut og ville passe inn.

Eldrid Johansens roman Charliblogg er en av de bøkene som overrasket meg mest, i positiv forstand. Boka handler om 15 år gamle Charlotte Jansen som blir tvangsflyttet fra byen til en liten øy hvor moren starter praksis som fysioterapeut. Charlotte blir tatt veldig dårlig imot av sine nye klassekamerater. Jentene fryser henne ut og gutta spiller dataspill og er ikke interesserte i jenter. Charlotte kjeder seg. Hun er vant til en helt annen livsstil, og uten venner på øya er det ikke mye å finne på. Venninna "hjemme" i byen begynner å få andre venner og har ikke like mye tid til å chatte med henne. Etter å ha lagt ut noen nedsettende kommentarer på facebook om livet på øya, som fikk mange likes og kommentarer, bestemmer Charlotte seg for å starte en anonym blogg hvor hun disser folka som bor der, hva de kler seg i, det dårlige utvalget i butikkene og mangelen på stil generelt. Hun kaller bloggen sin for Charliblogg. Mobbeofferet blir selv en mobber. Problemstillingen er realistisk og et godt eksempel for oss bibliotekarer som ønsker å lære elevene våre nettvett. Hemmeligheten til Charlotte blir naturligvis ikke så hemmelig når bloggen hennes når rikspressen og øyas beboere finner ubarmhjertige bilder av seg selv og sine naboer spredt via internett.

Elefanten i rommet av Kari Saanum er en lettlest roman om et vanskelig tema: alkoholisme i nære relasjoner. Pappaen til Kaia er alkoholiker og hans problem kaster mørke skygger over den lille familien. Moren forsøker å holde det skjult. Kaia forsøker å holde det skjult. De stenger seg inne, hjemme, på hvert sitt rom, og de får ikke lenger besøk. Dette er også en roman som handler om vennskap og om viktigheten av å bry seg. Alle trenger omsorg og å vite at de kan finne støtte og trøst hos noen andre. Kaia finner trøst hos sin nye venninne Isabel, på samme måte som vi som  lesere kan finne trøst i litteraturen. Bøker som handler om vanskelige temaer som dette kan være med på å hjelpe andre med å sette ord på problemene fordi det er mange som har det på samme måte. Så kan man etter hvert fjerne elefanten i rommet, det digre dyret som ingen har turt å snakke om.

Hovedpersonen i Synne Sun Løes poetiske roman Stille, stille, stille  finner trøst i litteraturen. Tove bor sammen med faren sin. Moren døde i barsel da Tove ble født. Det er stille hjemme hos de to. Far er deprimert og det viser seg at han har kreft i bukspyttkjertelen. Tove står i fare for å bli helt alene i verden.  Språket er svært poetisk. For eksempel blir setningene korthugde når hun dagdrømmer. Tove stenger alle lyder ute, når det blir for mange bekymringer. Hjernen hennes kobler ut og hun ser læreren som står og snakker, men hun hører ikke hva han sier. Så blir hun kjent med Julian, den nye gutten i klassen. Moren hans er dikter og Tove finner trøst både i diktene hennes og i Julian. Dette er en roman som handler om sårbarhet, ensomhet, oppvekst, vennskap og døden.

"Ingen vet hvem jeg er" synes disse hovedpersonene å si. Charlotte opplever å komme ny til et sted hvor hun ikke kjenner noen, og selv om hun blir tatt dårlig imot av sine jevnaldrende, så gjør hun ikke så mye selv for å bli kjent med noen av dem. Kaia har stengt alle bekymringene inni seg, ingen får vite hvordan hun har det, helt til Isabel dukker opp og bryr seg og hjelper Kaia med å sette ord på problemene i familien. Tove er redd for å knytte bånd til andre mennesker i tilfelle hun skal miste dem, og holder seg derfor unna andre mennesker. Ungdomslitteraturen tar opp vanskelige problemstillinger som våre elever står midt oppi, om det er ensomhet,sykdom, mobbing, eller familieproblemer. Litteraturen kan åpne opp for diskusjon, skape en følelse av fellesskap og gi håp om at man ikke er alene i verden, det er flere som har det som deg.

Johansen, Eldrid (2013): Charliblogg, Cappelen Damm, Oslo
Saanum, Kari (2013): Elefanten i rommet, Omnipax, Oslo
Løes, Synne Sun (2013): Stille, stille, stille, Aschehoug, Oslo

Jeg presenterte i tillegg disse bøkene:
Green, Katie (2013): Lighter than my shadow, Jonathan Cape, London
Nortun, Harald(2013): Nesten saman - dikt, Samlaget, Oslo
Brian Vaughn & Fiona Staples (2013): Saga: volume 1 , Inage Comics, Berkeley
Brian Vaughn & Fiona Staples (2013): Saga: volume 2 , Inage Comics, Berkeley
Sales, Leila (2013): This song will save your life, Macmillan Children's books, London

 

This song will save your life

Neste uke skal jeg presentere ungdomsromaner for elevene våre på Barne- og ungdomsarbeiderfag. Det skal handle om ungdomstid, og jeg jobber med å lage en liste over fine bøker og tegneserier som jeg vil presentere. I den forbindelse kjøpte jeg inn This song will save your life av Leila Sales, etter at jeg leste anbefalingen av kollegaen min i Buskerud, Mari Hopland. Og det er jeg veldig glad for!

This song will save your life handler om seksten år gamle Elise Dembowski. Hun går på High school, har skilte foreldre og hun har vært annerledes helt siden fjerdeklasse, da noen bestemte seg for at hun ikke var kul. Elise gjør det hun kan for å passe inn. Sommeren før hun begynner på en ny skole prøver hun å forandre seg helt for å passe inn, og ikke bli avslørt som en outsider: hun leser de riktige bladene, ser alle de riktige filmene, fornyer garderoben, alt for å forsøke å bli godtatt av andre. Elise forblir, på tross av sin innsats, utenfor, venneløs og alene. Det er altfor mange uskrevne regler hun ikke forstår. Til slutt orker hun ikke mer, finner fram farens kniv og forsøker å ta livet av seg. Det klarer hun heldigvis ikke. Hvis du synes dette høres klisjéfylt ut, er det min feil. Boka er nemlig veldig godt skrevet og viser tydelig fram hvor utrolig urettferdig og tilfeldig det er at noen blir holdt utenfor. Elise begynner å snike seg ut og vandre gatelangs om natten. På en av sine vandringer blir hun invitert inn på en fest i et gammelt lagerlokale som er gjort om til utested og dermed åpner det seg en helt ny verden for henne. Hun blir kjent de to britiske jentene Vicky og Pippa og introdusert for DJ'en Char. Det viser seg at Elise, som alltid har vært svært interessert i musikk, har et skjult talent, hun blir nemlig en veldig god DJ. This song will save your life handler om å finne sin egen identitet, om vennskap, kjærlighet og musikk. Men ikke minst etterlater den et håp hos leseren! Det blir bedre, du må bare bli kjent med dem som løfter deg opp, og ikke hige etter å bli som dem som trekker deg ned.

Sales, Leila (2013): This song will save your life, Macmillan Children's Books, London

To om rett og galt

På mange måter handler de to verkene jeg skal presentere i det følgende om det samme: Hvor sikker er du på at du i enhver situasjon vil handle rett? Ville du ha trykket på avtrekkeren dersom du sto ansikt til ansikt med ondskapen og kunne gjøre slutt på det hele ved å sette en kule mellom øynene hans? Eller ville du reddet livet hans?

Jeg har nylig lest ungdomsromanen Out of shadows av Jason Wallace. Boka ble gitt ut i 2010, men handler om situasjonen i Zimbabwe fra 1980 da Robert Mugabe først kom til makten som statsminister og han i 1987 utnevnte seg selv til president. Det historiske perspektivet er viktig i lesningen av romanen. 31 år etter at han kom til makten og Zimbabwe  ble frigjort fra Storbritannia, sitter den samme Mugabe fortsatt i Presidentstolen. Det var neppe det folket regnet med da de ønsket seg frihet og krevde å få sitt eget land tilbake.

Hovedpersonen i romanen heter også Robert, og er en hvit engelsk gutt som blir sendt på kostskole i Zimbabwe fordi faren hans har fått jobb i landet. Robert og moren ønsket ikke å flytte til Afrika, men ble tvunget til det på grunn av farens situasjon. Vel framme på skolen får Robert fort kjennskap til hvilke lidelser krigen har påført landet og hvor dypt rasehatet stikker hos de andre guttene som har vokst opp i kolonien. Dermed står dilemmaene i kø for unge Robert som trekkes mellom sin politisk korrekte oppdragelse og det å skaffe seg venner.

I en bedre verden, eller Hævnen som den heter på dansk, vant nylig Oscar for beste utenlandske film. Elias mobbes systematisk helt til en ny gutt, Christian, begynner på skolen og setter en dramatisk stopper for trakasseringen. Foreldrene til Elias er i ferd med å skilles og faren, som er lege, pendler mellom sommerhusidylliske Danmark og en flyktningeleir i et ikke navngitt land i Afrika.

Jeg synes den danske tittelen gir bedre mening enn den norske oversettelsen. Når faren blir slått av en annen voksen mann i barnas nærvær, blir Elias og Christian besatt av tanken på hevn. Anton forsøker å lære opp guttene sine til at vold ikke er en måte å løse konflikter på, men også han blir stilt overfor moralske utfordringer i sin jobb. Susanne Bier serverer oss en ubehagelig konsentrasjon av etiske dilemmaer, på tvers av generasjoner og geografiske avstander, og jeg sitter rystet igjen.

Wallace, Jason: Out of shadows, Andersen Press, London, 2010

Bier, Susanne: I en bedre verden, [DVD] Nordisk film 2010

Ungdomsbokgildet i Drammen 2010

6 engasjerte litteraturformidlere (bibliotekarer), 2 forfattere, 1 forlagsredaktør, 18 skoleelever og en stor forsamling bibliotekarer, lærere og andre tilhørere var i går samlet til høstens Ungdomsbokgilde i Drammen. Jeg har ikke deltatt på dette arrangementet siden jeg selv jobbet i Buskerud for fem år siden, og du verden så profesjonelle de har blitt på den tiden. Arrangementet i 2005 var supert, men nå har de helt klart fått mer erfaring og jeg vil berømme arrangørene for et fantastisk interessant program og for en inspirerende dag  i lokalene til Drammens teater.

Tanken bak bokgildet er å gi folk som jobber med litteraturformidling til ungdom, et innblikk i hva som finnes av god ungdomslitteratur akkurat nå slik at de kan la seg inspirere til å formidle det videre til sine lesere. Og jeg lot meg virkelig inspirere! Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb i dag var å bestille alle de bøkene som var aktuelle for mitt bibliotek og målgruppe (elever i den videregående skole).

Panelet som forbilledlig presenterte de i alt 30 romanene, fikk i tillegg hjelp fra en gruppe på 13 elever fra Gulskogen ungdomsskole. Én ting er jo hva vi voksne mener om ungdomslitteratur, men hva mener ungdommene selv? Jeg synes det var både modig og flott gjort av elevene å presentere synspunktene sine for godt over hundre deltakere på seminaret. Jeg la dessuten merke til et viktig kvalitetskriterium for dem: “denne boka kommer jeg til å lese mange ganger!”. 

Serieforfatter og forlagsredaktør i Egmont Serieforlaget, Kjetil Johnsen, har utgitt flere serier for ungdom og er for tiden aktuell med serien Den 4.parallell. Han snakket om leselyst og det å få ungdom interesserte i litteratur. Hans mantra var at det er ikke så farlig hva ungdom leser, bare de leser. Jeg skjønner hva han mener, men jeg er fullstendig uenig i påstanden hans. For de av dere som har fulgt med på Leselyst en stund vil nok ikke dette komme som noe sjokk. Jeg står ved mitt standpunkt om at man må eksponere ungdommene for god litteratur. Litteraturformidling i skolen handler om å gi ungdommene gode leseopplevelser, og det skal være en bredde i tilbudet i skolebibliotekene. Jeg synes ikke det er det samme hva de leser, for det finnes så mange gode bøker for ungdom. Det viste presentasjonen i går til gangs.

Forlagsredaktør i Omnipax, Anne Horn, holdt foredrag om ungdomslitteratur fra et forlags synsvinkel. På spørsmålet “Hvordan vet vi hva ungdom vil ha?” svarte hun helt enkelt: “Det vet vi ikke!”. Deretter snakket hun i stedet om hvilke kvalitetskriterier hun som forlagsredaktør legger til grunn i vurderingen av ungdomsliteratur. Hun levnet ingen tvil om at man selvfølgelig skal stille samme litterære krav til ungdomslitteratur som man stiller til voksenlitteratur. Skal man forholde seg til en intendert leser når man skriver ungdomslitteratur? I følge Anne Horn, og jeg er helt enig med henne, legger forfattere en begrensning på seg  når de skriver for å nå målgruppen. Forfatteren må snarere glemme sin voksne erfaring og holde fast på den bagasjen man hadde som ung, og transformere denne erfaringen til litteratur, for å lykkes. Horn hadde heller ikke mye til overs for såkalt prosjektlitteratur, der det ligger et pedagogisk prosjekt til grunn for et skjønnlitterært verk. Til slutt åpnet hun for en debatt om hvorvidt det finnes noen tabuer igjen i ungdomslitteraturen, noe som det ikke går an å skrive om? Horn hadde selv vanskeligheter med hvordan man skal håndtere bøker om selvmord der hovedpersonen ender med å ta sitt eget liv, og der selvmord fremstilles som den faktiske løsningen på problemene til en tenåring. Responsen fra salen var imidlertid at ungdom i dag opplever mye som er vanskelig og lever i en tøffere verden enn vi noen gang gjorde som barn og unge. Hvis de utsettes for slike problemstillinger i den virkelige verden, hvorfor skal de da ikke kunne lese om det skjønnlitteraturen og få satt ord på det som er vanskelig? Den debatten er spennende og viktig!

Forfatter Stein Erik Lunde avsluttet dagen med opplesning fra biografien sin om Bob Dylan, vel vitende om at han hadde publikum i sin hule hånd.

Til slutt vil jeg gi all ære til panelet av flinke litterturformidlere med Vera Grønberg Aubert i spissen. Takk til Beate Ranheim, Mari Nordbø Pettersen, Marit Gautneb, Randi Helgerud og Stig Elvis Furset. Dere gjør en viktig jobb for å fremme leselysten hos alle oss andre, slik at vi igjen kan spre det glade budskap videre til våre elever om at den gode ungdomslitteraturen finnes!

Bildet er hentet her!

Ungdommens kritikerpris

I går leste jeg en artikkel i Klassekampen på nett om Ungdommens kritikerpris. Forfatterne Steffen Sørum og Arne Svingen kritiserer prisen for å være en kåring av årets beste voksenbok, med ungdommer i juryen. For som de sier: - Hvorfor skal ungdommer ta stilling til voksenbøker voksne velger ut?

Da jeg leste dette følte jeg meg umiddelbart truffet. For dette er jo det jeg gjør hver eneste dag på jobben? Jeg finner fram bøker (oftest voksenlitteratur) til elever i alderen 16-19 år. I går formiddag  holdt jeg bokprat for en 3.klasse. Boklista mi består stort sett av såkalte voksenbøker, men jeg presenterer dem for elevene fordi jeg synes de er gode, forskjellige og interessante på hver sin måte.

Etter at den verste mageknipen hadde lagt seg, tenkte jeg: -Stopp en halv! Her er det to ungdomsbok-forfattere som uttaler seg. Er ikke de mest interesserte i at ungdom skal velge bøkene som de selv skriver? Og det var da jeg fikk summet meg litt og tenkt gjennom hva jeg egentlig driver med til daglig: jeg forsøker å finne fram til bøker som passer til den enkelte elev. Aldersgruppen 16-19 år er vanskelig i så måte, noen er modne lesere , noen sluker bøker, noen vil helst slippe å lese, andre igjen vil utfordres. Det viktigste er at ungdommene blir eksponert for god litteratur, om det er skrevet for voksne eller for en yngre leserskare er mindre relevant. ( Dette har jeg skrevet om tidligere i høst, her.) Jeg tror Ungdommens kritikerpris bidrar til å ta unge lesere på alvor. De som er med i juryen blir utfordret til å strekke seg litt lenger i møte med vanskeligere tilgjengelig litteratur. Deretter er det jo opp til jurymedlemmene om de vil forkaste den eller ikke. Dersom man skal kritisere utvalget er jeg enig med Sørum og Svingen i at  det burde være noen ungdomsbøker med.

Selv har jeg ikke lest noen av bøkene som er nominerte til årets pris.  De fleste av titlene har jeg imidlertid kjøpt inn til biblioteket, så her er det fritt fram for elever og lærere til å ta utfordringen og  kaste seg ut i nye leseopplevelser .

Ta ungdomsromanen på alvor!

Da jeg i forrige uke tok fatt på ungdomsromanen Gjørmedrømmer av Heidi Linde var det fordi jeg ønsket å oppdatere meg på nyere romaner som er skrevet for ungdom. Jeg har tidligere lest en annen roman av Linde, Under bordet, og synes å huske at det var en underholdende bok. Når jeg nå har lest romanen ferdig, sitter jeg igjen med en følelse av irritasjon. En irritasjon på vegne av de ungdommene som jeg skal oppmuntre til å lese flere bøker. En irritasjon fordi jeg ikke synes denne boka tar dem på alvor. Det er ikke Heidi Linde sin feil, jeg skal snart fortelle dere hvorfor.

Gjørmedrømmer handler om femten år gamle Veronica, som er på sommerferie med faren sin i Sverige. Han er musiker og har leid et sommerhus i den svenske skjærgården. Faren skal jobbe med musikken og Veronica skal prøve å feriere, mens moren hennes er på "jentetur" i Paris. Veronica kjeder seg, men romanen åpner med at hun møter Ebba:
-Är dom gröna eller grå?

Pusten er varm, hun legger hodet litt på skakke og lener seg framover, så nær at jeg kan kjenne luktene hennes. Saltvann og sjø og noe som minner om kokos, kanskje fra en solkrem.

-Et blått og et grønt, sier jeg.

Fingrene hennes strammer taket hardt rundt haka mi, hun lener seg enda nærmere og jeg vet ikke hvor jeg skal se. Øynene blir tørre av å være sånn, sperret opp og stirrende, jeg må konsentrere meg for ikke å blunke. ( s. 7)

Møtet med Ebba spennende og annerledes. Jeg fikk nærmest følelsen av at Veronica forelsker seg i henne, men dette blir skjøvet til side for en felles forelskelse i den kjekke gutten Mathias. Åpningen av romanen er fin, og den fikk meg til å ville lese mer, men det viser seg etterhvert at handlingen spriker i alle retninger. Skal det handle om lesbisk kjærlighet? Vennskap? Familieliv? Identitetssøken? Ungdomsopprør? Forelskelse? Romanen forsøker å favne om alt, men den faller dessverre igjennom.

Romanen er heller ikke tjent med at den er full av skrivefeil, så mange at det er skjemmende.

Jeg mistenker Gyldendal i dette tilfellet for ikke å ha tatt ungdomsromanen på alvor. Ved å servere en så uferdig bok til unge lesere, bidrar de ikke til å øke leselysten. Jeg ønsker at ungdomsromaner skal få unge lesere til å bli interesserte i litteratur, denne boka kommer jeg ikke til å anbefale til elevene mine. Og det er ikke Heidi Linde sin feil, snarere forlagets, som lot den passere før den strengt tatt burde.

Linde, Heidi: Gjørmedrømmer, Gyldendal, Oslo, 2008