Parisisk hverdagsglam

Margaux Motin er en fransk freelance illustratør og blogger. Hennes bok But I really wanted to be an anthropologist... er en av de nyeste tegneseriene i biblioteket. Med et humoristisk skråblikk på sine omgivelser skildrer hun sitt eget liv, med mann og barn i Paris. Men en fashionistas forkjærlighet for dyre sko og parisisk mote er ikke helt forenlig med småbarnslivet. Det gjør denne selvbiografiske tegneserien veldig underholdende. Gulpeflekker på klærne blir tatt for å være et nytt designmønster på blusen og damen i undertøysbutikken konstaterer at puppene til Margaux er mye mindre enn hun selv påstår, det er eksempler på noen av de mange morsomme situasjonsbeskrivelsene vi finner hos Motin. Derfor vil jeg hevde at kollegaene mine i småbarnsfasen vil ha mest glede av disse gjenkjennelige situasjonene, elevene våre er nok ikke helt der ennå.

Motin, Margaux (2012) : But I really wanted to be an anthropologist..., London, Self Made Hero

Foto: Metaingrid

Midnight in Paris

Den norske sommeren er på mange måter perfekt for kinobesøk, det er alltid en mulighet for at været ikke holder mål og  da kan man rømme inn i kinomørket. Sesongen er imidlertid ikke kjent for å være noen “høydare” på filmfronten; et knippe actionfilmer og noen lettbeinte komedier pleier å være utvalget. Men nå kan du se den nye Woody Allen-filmen Midnight in Paris, blant annet på den fineste kinoen i Oslo, Gimle kino. Jeg er svært begeistret for Woddy Allens filmer og dette er en “typisk” Allenfilm. Hovedpersonen er en drømmende filmmanusforfatter med mål om å bli romanforfatter, som er sammen med forloveden sin og hennes konservative foreldre på en businesstur til Paris. Deres interesser er svært forskjellige og all bryllupsplanleggingen gir ham panikkangst. En kveld vandrer vår hovedperson alene i Paris rundt midnatt og blir invitert med inn i en annen verden. Han blir ført tilbake i tid til 1920-tallet, og møter sine litterære helter fra “The Lost Generation”: her er  Ernest Hemingway, Gertrude Stein, Scott Fitzgerald og hans Zelda, i tillegg til mange store kunstnernavn som Man Ray, Salvador Dalí og Pablo Picasso. Finner han svaret hos sine forgjengere i litteraturhistorien, se det må du gå på kino for å finne ut!Midnight in Paris er romantikk og forviklinger i ekte Woddy Allen stil, og med min favorittby som det romantiske bakteppe bare Paris kan være!

"We'll always have Paris!"

På en bro i Paris henger vårt kjærlighetsbevis:

En hengelås med initialer, til St. Valentins pris

I+Ø eller Ø+I, 14.februar 2010

Og nøklene hvor er så de?

På bunnen av Seinen til evig tid

Foto: Metakjæresten

Sitatet er hentet fra filmen Casablanca.

Metategneserie

De to franske tegneserieskaperene Philippe Dupuy og Charles Berberian står bak den populære tegneserien Monsieur Jean. Denne serien er svært kjent i Frankrike, og i 2008 mottok Dupuy og Berberian den ærefulle prisen Grand Prix d’Angoulême på den internasjonale tegneseriefestivalen som avholdes der hvert år. (Dette er svært altså, bare sjekk ut hjemmesiden til Festival international de la Bande Dessinée d’Angoulême.) Dupuy og Berberian både tegner og skriver, begge to.

Monsieur Jean handler om en forfatter i slutten av tjueåra som bor og jobber i Paris. Serien handler om vennskap, kjærlighet, og skriveprosessen som ofte preges av frister som det er vanskelig å overholde. Bohemlivet trues av en stadig krympende krets av svirebrødre, siden alle vennene hans er i ferd med å etablere seg og få barn idet de runder tredve. Serien er humoristisk, og inngår umiskjennelig i en fransk/belgisk tegneserietradisjon.

Jeg fikk kjennskap til Monsieur Jean etter at jeg kjøpte den inn på anbefaling fra Tronsmo bokhandel før jul i fjor, og jeg leste den i vinter da jeg var i Paris fordi den har mange fine referanser til livet i hovedstaden.

Nå har jeg akkurat lest Maybe later, den selvbiografiske  tegneserieromanen om skrive-/tegneprosessen til Dupuy og Berberian. Den er minst like morsom som Monsieur Jean. Dupuy & Berberian viser leseren hvor omfattende det er å jobbe sammen, og hvor gjensidig avhengig de likevel er av hverandre. Dessuten får de fram alle likheter mellom dem selv og Jean.  Maybe later er ikke oversatt til norsk ennå, men det håper jeg at den blir, for jeg likte Thomas Lundbos oversettelse av Monsieur Jean bedre enn  den engelske oversettelsen jeg leste her. Eventuell språklig irritasjon gikk heldigvis ikke utover gleden ved å lese en herlig metategneserie. Mange tegneserieromaner handler om det å tegne eller det å være interessert i tegneserier, for eksempel Lene Asks Hitler, Jesus og farfar eller Craig Thompsons Blankets. Det som skiller Maybe Later fra disse er at den handler om de to unge mennenes arbeid med en annen tegneserie, nemlig Monsieur Jean. De inkorporerer karakteren Jean i serien, de tegner at de tegner Monsieur Jean, som blir en serie i serien. Boka er forøvrig også spekket med referanser til andre tegneserieskapere som feks Blutch, og til tegneseriefigurer som Batman og Robin.

Jeg ønsker meg mer Dupuy & Berberian, på norsk. Og til alle dere som kan lese fransk – HELDIGGRISER!

Dupuy & Berberian: Monsieur Jean, No Comprendo Press, Oslo, 2009

Dupuy & Berberian: Maybe Later, Drawn & Quarterly, 2006

Foto: Metaingrid

Norsk på fransk

Metaingrid merket seg i vinter at Carl Frode Tillers roman Innsirkling er oversatt til fransk. Her ser dere bildet av boka, sentralt plassert, i en av Paris’ største bokhandlere Gibert Joseph. Gratulerer, Carl Frode!

Foto: Øyvind Prytz

“The place to be seen”

sartorial /sɑːˈtɔːri.əl/adj.relating to clothes, especially men’s clothes, and the way they are made or worn.

I det siste har jeg begynt å følge bloggen The Sartorialist. Motefotograf Scott Schuman oppdaget etter 15 år i motebransjen at det var et gap mellom det som ble vist på catwalken og i motebladene, og de stilige antrekkene som folk faktisk hadde på seg i motemetropoler som New York, Milano eller Paris. Han ønsket å tette dette gapet ved å vise hva folk (her snakker vi om motebevisste mennesker altså, ikke den vanlige mannen på gata) faktisk kler seg i. Schuman tar bilder av folk på gata som han synes kler seg stilig,  uavhengig om de er kjente motefolk eller ikke. Nå har vi fått inn boka The Sartorialist, som er en samling av Schumans favorittbilder med kommentarer. Ifølge motekommentatorene er det på denne bloggen og i denne boka man bør bli sett…

Kilde: Oxford Advanced Learners Dictionary, 7th ed., Oxford University Press, Oxford, 2005

Schuman, Scott: The Sartorialist, Penguin, London, 2009

Et “must” for bokelskere i Paris, del 2: Shakespeare and Company

 In those days there was no money to buy books. I borrowed books from the rental library of Shakespeare and Company, wich was the library and bookstore of Sylvia Beach at 12 rue de l’Odeon. On a cold and windswept street, this was a warm, cheerful place with a big stove in winter, tables and shelves of books, new books in the window, and photographs on the wall of famous writers both dead and living. (s. 35)

Slik innleder Ernest Hemingway et kapittel dedikert til Sylvia Beach og hennes bokhandel Shakespeare and Company, i memoarene  A Moveable Feast (utgitt posthumt i 1964). Shakespeare and Company  er en tradisjonsrik bokhandel for engelskspråklig litteratur i den franske hovedstaden. Bokhandelen var sågar et kulturelt samlingspunkt for de angloamerikanske litterære ekspatriatene i mellomkrigstida.  Her møttes forfattere som James Joyce, Gertrude Stein, Ezra Pound, Scott Fitzgerald og naturligvis Ernest Hemingway.

Butikken slik den fremstår i dag har fortsatt sjarm (les: smale trapper, knirkete golv, bøker til helt oppunder taket) og butikkens interessante historie gjør den annerledes enn mange av de store bokhandelkjedene. Tradisjonen føres videre både i navn og gjerning. Her kan dere se dagens eier, Sylvia Whitman, snakke om sin navnesøster og forgjenger Sylvia Beach:

Hemingway, Ernest: A Moveable Feast, Scribner, New York, 2003

Beach, Sylvia: Shakespeare and Company, Ellerströms förlag, Lund, 2008

Foto: Øyvind Prytz

Et “must” for bokelskere i Paris, del 1: Les Bouquinistes

Dersom man er interessert i litteratur, har Paris mye å by på. Det vrimler av store og små bokhandlere, tegneseriesjapper og antikvariater. Men mest fascinerende er likevel alle bokbodene langs Seinen. Les Bouquinistes holder til i grønne treboder på begge sider av elva, og selger blant annet brukte bøker og fine trykk. Noen har dessverre falt for fristelsen å selge souvenirer for å tekkes turistene i stedet, men stort sett holdes den ca femhundre år gamle tradisjonen i hevd.

Kilde: Turen går til Paris, Aschehoug, Oslo, 2009

Foto: Øyvind Prytz

Utallige parfymer jeg aldri har hørt om, og litt om Coco Chanel

Jeg har fått en ny bok i min private samling som har danket ut Knausgård på lesefronten en stakket stund. Oppslagsverket Perfumes - The ultimate A-Z guide, er et must for alle med nese for gode dufter. Luca Turin og Tania Sanchez guider oss gjennom et enormt utvalg av parfymer de har testet og klassifisert. Én stjerne er elendig og fem stjerner gir topp uttelling. Boka er en slags Michelin-guide til parfymeverdenen. De to forfatterene er ikke nådige i sine kritikker av duftene som har fått én stjerne. Til gjengjeld er det utfyllende kommentarer med historikk og analyser av toppnoter og basenoter, hos de duftene som gjør seg fortjent til det. Selv har jeg gått til innkjøp av klassikeren L’Heure Bleue fra Guerlain, med teoretisk belegg i denne parfymenes bibel.

Og når vi er inne i parfyme- og moteverdenen vil jeg også nevne en nyhet i bibliotekets dvdsamling: Coco avant Chanel. Filmen gir et innblikk i Coco Chanels liv før hun ble verdensberømt moteskaper. Vakre Audrey Tautou (som forøvrig står på scenen i Paris i en fransk oppsetning av Ibsens Et dukkehjem for tiden) spiller godt og ligner på Chanel selv. Her kan dere se traileren:

À propos de Paris

I forrige uke kjøpte jeg inn mange nye bøker innen foto og kunst. Nå har jeg begynt å katalogisere dem og vil få dem ut på hylla så fort som mulig – for her er det mye fint! En av bøkene som er klare til utlån er Henri Cartier-Bressons fotobok À propos de Paris. Her er mange av hans mest kjente fotografier fra den franske hovedstaden samlet i en utrolig fin bok. Helt klart en ny skatt i biblioteket!

Foto: Nele Halskov Wellens (Takk for hjelpen!)

“Tegneseriemekka”

I helgen var jeg så heldig å vandre gatelangs i Paris. Og på Seinens venstre bredd fant jeg en gate som i guideboka mi ble omtalt som et tegneseriemekka, Rue Dante. Her lå tegneseriesjappene som perler på en snor med et enormt utvalg av franske og utenlandske tegneserier. Det er helt tydelig at denne sjangeren er mye mer utbredt der enn her i Norge. I Frankrike avholdes hvert år en stor tegneseriefestival og store aviser trykker egne tegneseriebilag. Til alle tegneseriefans her til lands  kan jeg rapportere at den norske tegneserieskaperen Jason stod sentralt plassert på hylla.

Metaingrid er overveldet over utvalget i en av Paris’ mange tegneseriebutikker.

Les Amants du Pont-Neuf

I går så jeg en film jeg lenge har ønsket å se, De elskende på Pont-Neuf (Les Amants du Pont-Neuf) fra 1991. Juliette Binoche spiller den hjemløse kunstneren Michéle som er i ferd med å miste synet. Denis Lavant spiller uteliggeren og flammeslukeren Alex. En periode deler de livet på den eldste og mest sentrale av alle broene over Seinen i Paris, Pont-Neuf. Broen er under renovering og de to lever sammen på et lukket område. På en måte skiller dette de to elskende fra resten av Paris, samtidig som byen hele tiden danner en synlig kulisse siden deres hjem verken har vegger eller tak. De både er, og er ikke en del av bybildet. Det er laget utallige filmer som har Paris som bakteppe, og mytene om den romantiske stemningen i den franske hovedstaden er mange. I denne filmen finnes det derimot ingen glorifisering av Paris. Den intense og  gjensidige avhengigheten mellom de to hovedpersonene er på samme tid farlig, vakker og altoppslukende. Overlevelseskunsten som de to utstøtte bedriver gjør dette til en dramatisk og annerledes kjærlighetsfilm.

Små skatter i biblioteket: Alice B. Toklas kokebok

I mellomkrigstidens Paris samlet en rekke forfattere og kunstnere seg i Gertrude Steins litterære salong. Hemingway og Fitzgerald, Picasso og Matisse var noen av de kjente personene som utgjorde kretsen rundt Stein. Men boka jeg skal fortelle om her er skrevet av en dame som befant seg i bakgrunnen ved disse møtene, Alice B. Toklas. Toklas og Stein var samboere og livsledsagere, og mens Stein sørget for at gjestene fikk åndelig føde, sørget Toklas for å sette mat på bordet. Hun betraktet mat og matlaging som en kunstform i seg selv. Hun skriver: "En dag Picasso kom til lunsj, dekorerte jeg en fisk på en måte jeg tenkte ville more ham. [...]Rett før jeg serverte den, dekket jeg fisken med vanlig majones, og med en kakesprøyte pyntet jeg med rød majones, ikke farget av rød ketchup - skrekk over all skrekk - men med tomatpuré. Så lagde jeg et mønster med hardkokte egg, der hviten og plommen var presset gjennom en sikt hver for seg, med trøfler og finhakkede fines herbes. Jeg var stolt av mitt chef d'oevre da det ble servert, og Picasso priste dets skjønnhet. Men, sa han, skulle det ikke heller vært lagd til ære for Matisse, ikke meg." (s.37-38) Oppskriftene i denne boka er spennende, men vel så interessante er historiene rundt. Om reisene de to damene gjorde på den franske landsbygda, i Italia, men også i hjemlandet USA, om gjestene og ikke minst om måltidene.
Alice B. Toklas: Alice B. Toklas kokebok, Grapefrukt forlag, Oslo, 2007