Bøker jeg alltid kommer tilbake til (del 1, mannlige forfattere)

Jeg får ofte spørsmål om jeg kan anbefale romaner til elevene våre. Og da slo det meg at det alltid er noen titler jeg kommer tilbake til. Jeg tror det er fordi de gjorde inntrykk på meg da jeg leste dem selv. Dessuten er det alltid enklest å anbefale bøker man har lest selv og da er det naturlig å velge noen man likte ekstra godt. Her er noen eksempler:

J.M. Coetzee: Vanære, oversatt av Aud Greiff , Cappelen, Oslo, 2004

Mannen med det vanskelige etternavnet kommer fra fra Sør-Afrika. Coetzee vant nobelprisen i litteratur i 2003, og da hadde jeg akkurat lest denne boka og applauderte Svenska Akademiens vurderinger. Vanære, eller Disgrace, er et fint utgangspunkt for å stifte bekjentskap med Cotzees’ forfatterskap. Hovedpersonen i Vanære, David Laurie, er en middelaldrende professor i moderne språk ved universitetet i Cape Town. Instituttet legges ned og Professor Laurie blir hjelpelærer i kommunikasjon, et fag han har lite til overs for. Etter en meget vanærende affære med en ung student, kastes Laurie ut fra universitetet og han reiser til sin datter ute på landet. I alle disse situasjonene skildres det Sør-Afrikanske samfunnet etter apartheid: romanen tematiserer raseskiller, vold og seksualitet.

Tore Renberg: Kompani Orheim, Oktober forlag, Oslo, 2005

Dette er en av de fineste bardomsskildringene jeg vet om, og foreløpig det beste jeg har lest av Renberg. Boka balanserer mellom å være underholdende og morsom, og dypt alvorlig. Vi møter Jarle Klepp som vokser opp med mor og far i en kjernefamilie med rekkehus, fotball på løkka og TV-underholdning i helgene. Men ikke alt er som det skal i familien Orheim, eller Kompani Orheim – far er alkoholiker. Og sakte men sikkert krakelerer bildet av den perfekte kjernefamilien.

 

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler, Oktober, Oslo, 2009

Maskinens uerstattelige deler var en av bøkene jeg presenterte for elevene her på skolen i fjorårets bokprat. Når jeg skal anbefale den sier jeg at det er den boka som det var ganske hardt språk i. Da våkner de fleste. For i løpet av de første sidene av denne boka blir man sjokkert over språkbruken til Torgersen. Men etter at sjokket hadde lagt seg under lesningen av boka, kom jeg fram til at jeg likte den svært godt fordi rytmen i språket, de korthugde setningene og innholdet i boka passer så godt sammen og understreker håpløsheten i hovedpersonens liv. Så gjenstår det å se om jeg fortsatt kommer til å anbefale boka når den får noen år på seg.