onsdag 27. februar 2013

Om å lese og skrive

Tomas Espedal
Se på bildet over. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) har et av de vakreste bokomslagene jeg vet. Den dype lenestolen, putene, fotografiene på veggen, notatene, papirene, og bøkene. Et sted hvor man kan skrive og lese. Arbeide. En stund har jeg vært borte fra både skrivingen og lesingen. Selvom jeg omgir meg med litteratur hver dag, kjøper inn nye bøker til biblioteket og lager utstillinger, hender det at lesing ikke får plass. Jeg låner med meg bøker hjem, men tar dem med tilbake uåpnet. Noen ganger forsvinner ironisk nok leselysten også for en som lever av å formidle litteratur. Jeg lar meg distrahere av andre aktiviteter, jeg tar meg ikke tid. For lesing er en langsom prosess. Det krever ro og tid. Konsentrasjon.  Å lese langsomt og la teksten virke, krever at man ikke blir distrahert av pop-up vinduer, spill på telefonen eller facebookoppdateringer. Og det slår meg plutselig at det skjer noe med konsentrasjonsevnen i den tiden vi lever i nå. Leselysten forsvinner med jevne mellomrom, men jeg er sjelden bekymret, for jeg vet at den kommer tilbake. Det gjelder bare å finne akkurat den boka som kan føre meg tilbake inn i litteraturen igjen. I går var det Tomas Espedals Dagbok (epitafer). Hvorfor?

Dagbok (epitafer) er en bok om sorg. At forfatteren velger undertittelen (epitafer) eller gravskrift, minnetale, er ikke unaturlig, for det handler om døden. Hans kone dør og etterlater Tomas med deres to døtre. Boka veksler mellom å fortelle om hendelser før og etter dødsfallet, han spoler tilbake og gir oss innblikk i et samliv som gikk mot slutten.
Tapet av døtrenes mor fører til en krise for forfatteren, han klamrer seg til de daglige rutinene, for ikke å gå til grunne. Det er et arbeid, et sorgarbeid. For å komme ut av sorgen skriver han. Han finner tilbake til livet gjennom skrivingen. Refleksjonene til Espedal om arbeid går igjen i alle bøkene jeg har lest av ham og det er noe av det jeg liker aller best ved hans litteratur. Han skriver poetisk og svært godt om å skrive (og å lese). Både formen, setningsoppbygningen og innholdet i teksten reflekterer hverandre:
Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive. Man kan ikke unngå å legge merke til at skriften er eldre og klokere enn den som sitter og skriver. Skriften er der på forhånd, og det er om å gjøre å følge språket når det arbeider, det er dette som er å skrive. (s. 24)
Gradvis litt etter litt, kommer forfatteren tilbake til livet igjen. Og jeg kommer tilbake til litteraturen og lesingen, og i dag også til skrivingen.
Det er morgen. Plutselig fyker jeg opp i sengen, slår på lyset og noterer i skriveboken. En setning, et avsnitt, nå begynner det på nytt: jeg skriver. Jeg forsvinner i arbeidet. (s.126)
Når jeg leser Espedal forsvinner jeg inn i bøkene hans. Jeg lar meg oppsluke av rytmen i setningene, av flyten i språket. I går leste jeg denne boka fra perm til perm, for hvordan avslutte? Jeg vil også skrive en dagbok.

Tomas Espedal (2004): Dagbok (epitafer), Gyldendal, Oslo

3 kommentarer:

Forfatterfruen Karen sa...

Nå kjente jeg at det er altfor lenge siden sist Espedal-dose. Dét må jeg gjøre noe med.

Ellers fullstendig enig med deg i rosen av både omslag og Espedals skriving. Jeg har enorm respekt for håndtverket det er å skrive og ikke minst beherske språket til fulle.

Ingrid Svennevig Hagen sa...

Takk for kommentar, Karen! Du får låne med deg noen Espedalbøker fra nærbiblioteket ditt!

Kasiopeiia sa...

Vakkert skrevet om Espedal (en forfatters bøker jeg ikke har falt helt for, dessverre) - og ikke minst om hvordan man til tider kan miste leselysten. Det er litt demotiverende, men da er det enn så viktig å finne den rette boken som vekker det til live igjen!