The Last Resort

I sommer reiste Metakjæresten og jeg til Zimbabwe på ferie. Med meg i veska hadde jeg Douglas Rogers’ bok The Last Resort – A memoir of Zimbabwe. Rogers er født og oppvokst i Zimbabwe, men bor nå i New York og livnærer seg som forfatter og reisejournalist. The Last Resort handler om Rogers’ oppvekst, men fremfor alt om foreldrenes backpackerlodge Drifters utenfor Mutare, og om å leve og overleve i et diktatur.

I åpningskapitlet befinner forfatteren seg på en fest i Berlin, og ser skremmende nyheter fra hjemlandet sitt på TV. Året er 2000 og President Robert Mugabe har truet med å gi bort alt landbruksareal som tilhører hvite farmere til sine medarbeidere og til krigsveteraner fra frigjøringskrigen i 1980. Nå har den første hvite farmeren blitt drept og farmen hans ligger bare én time unna farmen til herr og fru Rogers. Douglas hiver seg på telefonen og ringer til moren:

“Hello, yes, who’s this?”

“Mom, it’s me, Douglas. Jesus, what’s happening?”

“It’s terrible” she said.

I pictured her and my father barricaded in the house, a mob rattling their gates.

“What’s happening? Mom, what’s happening?”

“We’ve already lost four wickets.”

“Four what?”

“Four wickets, darling. Not going very well at all. It’s ninety-one for four…” Christ. She and my father were watching a cricket match. (s.14-15)

Episoden med cricketkampen som tilsynelatende er viktigere enn den dramatikken som foregår rett utenfor stuedøra, er ikke bare et godt retorisk grep, men den sier noe om overlevelsesmekanismen hos mennesker som lever i en presset situasjon. Humor er viktig for å overleve, og Rogers beskriver svært alvorlige emner, men han gjør det med snert og varme.

Historien om backpackerstedet Drifters er historien om Zimbabwe i miniatyr. De politiske endringene i landet i løpet av Mugabes regjeringstid, og særlig etter millenniumskiftet, får dramatiske konsekvenser for enkeltpersonene i boka. Inflasjon, vold og en overhengende trussel om å bli fratatt sitt levebrød og hjem, påvirker hverdagslivet til Douglas Rogers’ foreldre. Kreative løsninger kommer godt med i nødens stund: Marihuanadyrking i kjøkkenhagen og timeutleie av rommene, bringer penger i kassa når turistene forsvinner. Foreldrenes kamp for å beholde stedet illustrerer den kampen mange hvite farmere har kjempet for å beholde sin eiendom. 

Douglas Rogers perspektiv er interessant fordi han beskriver Zimbabwe både innenfra og utenfra. Han er en god formidler og skriver nyansert om landets historie og politikk. Men mens foreldrene kjemper sin kamp i fedrelandet, ser det hele fra den andre siden av jorden og må leve med sitt valg om å forlate hjemlandet slik flere millioner andre Zimbabweanere har gjort det siste tiåret.

Vi besøkte ikke den delen av landet hvor Drifters ligger, men mange av bokas lesere legger visstnok turen innom stedet for å hilse på familien Rogers og se det med egne øyne.  Lesningen av boka ga meg likevel en nøkkel til å forstå det jeg så rundt meg – slik gode reiseskildringer bør gjøre!

Rogers, Douglas: The Last Resort – A memoir of Zimbabwe, Short Books, London, 2010

Foto: Øyvind Prytz