Elskeren

“Ikke gi denne boka til sarte sjeler” lød budskapet fra foreleseren min på universitetet da vi snakket om romanen Elskeren av Marguerite Duras. Jeg forstod ikke hva hun mente, for jeg syntes historien om umulig kjærlighet mellom en femten år gammel hvit jente og en ung voksen kineser var vakker og spennende. Jeg hadde visst gått glipp av det vesentligste: smerten og  den tabubelagte seksualiteten. Dere er herved advart!

Duras (1914-1996) var en av Frankrikes best kjente forfattere, og for  Elskeren fikk hun den prestisjetunge Goncourtprisen i 1984.

Elskeren er en selvbiografisk fortelling. Fortelleren i boka er en navnløs, aldrende  forfatter som ser tilbake på sin oppvekst i den franske kolonien Indokina.

Femten og et halvt. Det er overfarten på elven. Når jeg drar tilbake til Saigon er jeg på reise, særlig når jeg tar rutebilen. Og denne morgenen hadde jeg tatt rutebilen i Sadec der mor er bestyrerinne på pikeskolen.  (Duras, s.11)

Hun minnes da hun som femtenåring traff en ung kinesisk forretningsmann på en fergetur over Mekongfloden og innledet et forhold til ham.

Det sitter en meget elegant herre og ser på meg inne i limousinen. Han er ikke hvit. Han er europeisk kledt i en lys tussahsilkedress, en slik som bankmenn i Saigon bruker. Han ser på meg. Jeg er allerede vant til å bli sett på. Hvite kvinner i koloniene blir sett på, også hvite småjenter på tolv år. (Duras, s.19)

Relasjonen mellom de to er gjenstand for hån og utestengelse fra det gode selskap i kolonien. Forholdet til kineseren er hovedtema i boka, men dette er ikke “bare” en Lolita-historie. Gjennom den umulige, intense kjærigheten mellom ung pike og voksen mann, belyses også relasjonene til mor og to brødre, og til det spesielle samfunnet i kolonien.  Ifølge litteraturprofessor Hans Erik Aarset er Elskeren Duras’ mest overskridende og utleverende fortelling hva gjelder erotikk (Aarset, s. 321). Vi konfronteres med flere tabubelagte motiv: raseblanding,  pedofili og incest. Den unge jentas forhold til den kinesiske mannen fører til et sosialt fall for hele familien. Elskeren er en dristig utlevering av Duras privatliv, selvom de aller mest overskridende avsløringene er dunkelt skjult i den fragmenterte teksten. Det gjelder særlig det incestuøse forholdet til lillebroren Paul og forholdet til den voldelige, eldre broren Pierre. Språket og den litterære formen Duras velger for å nærme seg slike vanskelige tema gjør dette til et viktig feministisk verk. Duras skriver det den franske litteraturteoretikeren Hélène Cixous kaller écriture féminine, eller kvinnelig skrift. “Kvinnen må skrive seg selv”, hevder Cixous. Hun skriver videre:

Kvinnen må skrive kvinne og få kvinner til å komme til skriften som de har vært fjernet fra like voldsomt som fra kroppene sine, av samme grunn, gjennom samme lov, med samme dødelige mål. Kvinnen må komme til teksten – som til verden og til historien – på egne ben. (Cixous, s. 280)

Jeg mener at Marguerite Duras’ fortelling er et godt eksempel på en kvinne som har kommet til skriften. Gjennom skriften, rytmen i språket, poesien i teksten, de mange tankesprangene og hoppene fram og tilbake i tid, utforsker  hun sin egen kvinnekropp.

Kilder:

Hélène Cixous: “Medusas latter" i A. Kittang (et.al): Moderne litteraturteori. En antologi, Universitetsforlaget, Oslo, 1993

Duras, Marguerite: Elskeren, Gyldendal, Oslo, 2000

Aarset, Hans Erik: Smerten, harmen – og kunstens smil, Marguerite Duras, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim, 2001