Om litterært snobberi i kontrast til en jordnær forfatter

I går ettermiddag var jeg i storstua til Cappelen Damm i Akersgata for å høre  nobelprisvinner i litteratur J.M.G. Le Clézio i samtale med Miriam Stendal Boulos.

Jeg hastet hjem fra jobb og kastet meg på trikken for å rekke arrangementet som skulle starte klokka fem. Etter å ha sittet hele dagen på kontoret, satt det langt inne å oppgi sol og sommer for et innendørs arrangement, men så er det ikke hver dag man får se og høre en nobelprisvinner. Jeg hadde meldt meg på arrangementet via facebook og så til min forskrekkelse at bare 28 andre personer hadde gjort det samme. Da jeg skred ned trappa til “Seierherrene” forstod jeg at jeg hadde tatt helt feil. Dette var et arrangement som den eldre garde ville få med seg, og de er tydeligvis ikke opptatt av å melde sin ankomst på face. Her satt de klare og nippet til hvitvinen sin. “Oj”, tenkte jeg og klarte så vidt å snike meg til en stol slik at jeg kunne se scenen. Og der skulle jeg bli sittende og vente en god stund. Forlagsfolkene virret rundt og summet at “ han er jo franskmann”, underforstått at de er jo aldri presise der nede på kontinentet. I denne ventetiden var jeg tilhører til en del samtaler som fikk meg til å ønske at jeg hadde valgt solen og livet utendørs:

-Hvor har vi møttes før?

-Å, det var nok i salongen til Beate, og så har vi jo lest fransk sammen.

-Ja, riktig. Og Le Clézio har du lest noe av ham?

På dette tidspunktet var det eneste jeg klarte å tenke på Gullfruktene av Natalie Sarraute. Romanen handler om litteraturkritikk og hvordan noen bruker kunsten som et redskap for å fremheve seg selv. At det å ha lest visse forfatterskap gir “kred”.  Det slo meg at det å delta på slike tilstelninger kanskje er noe man kan skryte av i lesesirkelen neste måned. Da damene og herrene rundt meg begynte å snakke om at det var synd ikke denne seansen skulle holdes på fransk, var det like før jeg tok veska og gikk. (Note to self: stryk salong som navn på fremtidige litteraturprosjekter i biblioteket. Det kan definitivt tolkes som svært snobbete.)

Men så kom heldigvis kveldens hovedperson og trakk det hele ned på jorda. Jeg ble slått av hvor sympatisk og lite snobbete 70 år gamle Jean-Marie Gustave Le Clézio var. Han unnskyldte forsinkelsen umiddelbart, og samtalen (på engelsk) med Miriam Stendal Boulos kom i gang en halv time senere enn vi var forespeilet. Stendal Boulos var naturligvis svært godt forberedt, siden hun har skrevet doktoravhandling om forfatterskapet hans.

Le Clézio er aktuell med en biografisk roman om det mexikanske kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo. Boka, som har fått navnet Diego og Frida, kom ut på fransk i 1993, men er først nå oversatt til norsk. Den har fått lunkne anmeldelser her i Norge, men jeg fikk lyst til å lese boka likevel. For fra podiet strømmet en livserfaring og et forhold til verden som jeg lot meg begeistre av. Født i Frankrike, med aner fra Mauritius, utdannet i England, han har bodd i Thailand, Nigeria, Mexico og blant en indianerstamme i Panama. Noen ville bli rotløs av slikt, men kjennskapen til ulike kulturer og kunnskapen om andre deler av kloden, har snarere gitt nobelprisvinneren en respekt for ulike folkeslag og en nysgjerrighet til verden. Det var satt av tre kvarter til samtalen med Stendal Boulos. Deretter var det et kvarter til spørsmål fra salen. På spørsmålet om hvorvidt det å motta nobelprisen hadde forandret hans skriving og gjort det vanskeligere å skrive, svarte han stolt, men likevel ydmykt at å motta en slik pris hadde vært utelukkende positivt. Deretter siterte han Jorge Luis Borges og sa: “Folk tar nok feil, men jeg takker dem varmt likevel.”

Tusen takk til Bokdama som tipset meg om arrangementet, og som også har skrevet om gårsdagen på bloggen sin!

J.M.G. Le Clézio ble intervjuet i Aftenpostens papirutgave i dag. Her kan dere lese hva den samme avisa skrev på nettet i går.