Forrige fredag deltok jeg på et interessant seminar om Ungdommens Kritikerpris på Litteraturhuset i Oslo. Foreningen !les og Norsk Kritikerlag har siden 2005 samarbeidet om utdelingen av prisen hvor ni klasser i den videregående skole (vg2) leser 8 voksenbøker som er plukket ut av en gruppe kritikere. Elevene skal pløye seg gjennom disse bøkene fra november til februar for så å kåre en vinner. På fredagens seminar hadde arrangøren invitert lærere, bibliotekarer og kritikere for å diskutere premissene for denne ambisiøse prisen. Wanda Voldner, leder av Foreningen !les, innledet seminaret med å si litt om prisen og skryte av positive tilbakemeldinger og erfaringer fra elever som har deltatt tidligere. Sandvika videregående skole har hittil ikke deltatt i elevjuryen, men jeg skulle gjerne samarbeidet med norsklærerene om å være med hvis anledningen byr seg.
Kritiker i NRK, Marta Norheim, holdt første innlegg som hun hadde kalt Ungdommens smak, hvor hun tok utgangspunkt i de seks vinnerbøkene hittil. "Gir det mening å snakke om gruppers smak, eller er det en banalisering av litteraturen?", spurte Norheim. Hun snakket om tendenser i hvem som vinner og ikke vinner denne prisen. Både romaner, noveller og diktsamlinger blir nominerte, men lyrikken når aldri helt til topps. Bøkene er preget av alvor, de er skrevet på bokmål og det er bare én kvinne blant de seks vinnerene. For å sette det litt på spissen har man best sjanser for å vinne dersom man er mann som skriver alvorstynget prosa, gjerne om døden. Norheim foreslo at man burde ta ut poesien av konkurransen, fordi den ikke har en sjanse mot den mye mer utbredte og tilgjengelige romansjangeren. Hun åpnet i stedet for at man kunne lage en egen pris for lyrikk, for eksempel å kåre årets dikt.
Neste innlegg var ved norsklektor Ole Andreas Kvamme, ved Oslo Katedralskole. Kvamme deltok med en klasse i fjor og delte sine erfaringer gjennom å besvare spørsmålet Blir elevene bedre lesere av å lese samtidslitteratur? Han påpekte flere viktige momenter som taler til fordel for juryarbeidet og prisen. For det første at norsk samtidslitteratur fikk høyere status blant elevene. For det andre at elevene hadde høye forventninger til bøkene fordi de var plukket ut av profesjonelle kritikere. For det tredje at arbeidet med bøkene stimulerte til samtaler om litteratur. Utfordringene for norsklæreren som skal lose elevene sine gjennom et slikt arbeid er mange. For eksempel skal dette komme i tillegg til annet pensum, man må sette til side andre emner i norskfaget for å få plass til dette prosjektet. Det ble satt stramme lesefrister, hvilket utgjorde et kritisk punkt fordi det går litt for hurtig og man kan ikke fordype seg så mye som man skulle ønske. For mange elever er det nok bare å komme seg gjennom bøkene. Kvamme foreslo til slutt at det burde nomineres færre bøker slik at det ikke ble for dårlig tid til å gå gjennom bøkene i fellesskap.
Kritiker i Dagbladet Cathrine Krøger holdt siste innlegg på seminarprogrammet og hun snakket om kritikerens rolle i utdelingen av prisen. Hun har både vært med på å nominere bøker og vært kritikerfadder som hjelper en klasse i arbeidet med litteraturen. Krøger hadde nærkontakt med de elevgruppene som hun kalte "de basale ikke-leserene". Med det mente hun elever som går på byggfag eller idrettslinja, og som ikke var vant til å lese litteratur, og hun hadde både positive og negative erfaringer med å få dem til å lese. Krøger mente videre at premissene for prisen burde endres for å få flere elever til å komme gjennom alle bøkene. Hun tok til orde for å legge føringer på juryen slik at de har aldersgruppen i bakhodet når de velger ut bøker til prisen. (Nå skal kritikerene velge ut de 8 titlene de synes har vært best det siste året, uavhengig av hvor tykke, tynne eller vanskelige de er.) Hun kastet dessuten ut en brannfakkel da hun ønsket at juryen burde velge tynnere bøker og færre titler.
Jeg kastet meg ikke ut i debatten der og da, for jeg satt med følelsen av at dette sminaret var beregnet på de skolene som hadde deltatt før eller som skulle delta i juryen i år. Jeg har imidlertid gjort meg noen tanker i etterkant.
Foreningen !les bedyret at Ungdommens Kritikerpris ikke er et leselystprosjekt. Det stusset jeg litt over, for jeg trodde at en av gevinstene man ønsker å oppnå ved å gi ungdom en slik oppgave måtte være at de skal komme ut på den andre siden med økt leselyst, bedre tekstkompetanse og en nysgjerrighet på samtidslitteraturen? Jeg håper at jeg har misforstått og at noen kan oppklare dette for meg.
Tanken om at "alle skal med" er en utfordring. Dersom det er slik at nesten ingen kommer gjennom absolutt alle bøkene er det en svakhet for prisen. Da er jeg enig med Kvamme i at man bør senke antallet bøker rett og slett fordi fire måneder er for kort tid å lese dem på. Samtidig er det viktig å ikke undervurdere leserne. 16-19 åringer er i en alder hvor man er opptatt av eksistensielle spørsmål. De er mottakelige for å bli stilt overfor de store spørsmålene i livet (jmf. alvoret i vinnerbøkene).
Ved å lese og identifisere seg med forskjellige karakterer kan elevene oppleve hvordan litteraturen berører en og setter følelsene i sving. De tyngste bøkene kan åpne for
leselyst, og det er dessuten ikke sikkert det er de tynne bøkene som er
de letteste å lese. Arbeidet med å fordype seg i en bok krever både konsentrasjon og vilje til fordypning, men dersom de klarer det, vil det også gi dem en følelse av mestring.
Unge lesere trenger noe å bryne seg på, det er ikke så farlig om ikke
de forstår absolutt alt! Dersom de ikke blir utfordret vil de heller
ikke bli gode lesere. Foreningen !les og jeg har så vidt jeg kan forstå den samme misjonen: Å utfordre ungdom til å lese god litteratur!
De trenger å bli utfordret, og de trenger veiledning til å finne fram
til kvalitet. Det er og blir min kjepphest som skolebibliotekar!
Bildet er hentet her.
Fluenes herre av William Golding
-
Hva skjer når en gruppe skolegutter krasjlander på en øde øy uten voksne?
William Goldings klassiker Fluenes herre har fascinert lesere i 70 år me...
for én uke siden
2 kommentarer:
Det er flott å lese at du var på seminaret vi heldt på Litteraturhuset, og det var interessant å lese dette innlegget. Samtidig er det noko her som eg ønskjer å kommentere. For det første så er det heilt rett det Norheim sa om at vinnarbøkene er på bokmål, er skrive om menn og handlar om menn (med unntak av Helga Flatlands vinnarbok frå i fjor, Bli hvis du kan. Reis hvis du må.), og er dramatiske. Men det ein må hugse på, er at dette også i stor grad gjeld for fleirtalet av bøker som blir gitt ut og som er populære i Noreg. Dei mest leste bøkene er på bokmål, og når ein ser på prisvinnarar til Kritikarprisen, så er menn også her overrepresentert. Slik er Ungdommens kritikarpris noko på linje med andre prisar. Eg kan også nemne at når det kjem til UPrisen (www.uprisen.no), så er fleirtalet av vinnarbøkene skrive på nynorsk, så kanskje ungdom er meir open for nynorsk enn vaksne?
Du skriv at vi i Foreininga !les ”bedyret at Ungdommens kritikerpris ikke er et leselystprosjekt.” Dette er sant, og grunnen til at vi seier dette, er at vi ikkje ønskjer å låse prisen fast til dette formålet. Leselyst er viktig, og vi jobbar til dagleg med å auke leselyst blant unge i Noreg. Men samtidig så handlar Ungdommens kritikarpris om meir enn berre leselyst. Prisen handlar også om at elevane i juryklassane kan vere med og avgjere kva som er årets beste bok med sine eigne meiningar og tolkingar. Det handlar om å utfordre ungdom, og korleis klassane tek utfordringa på strak arm, år etter år. Det skal vere kult å lese, men det er ikkje nødvendigvis slik at ungdom vil lese berre ein kviskrar ”leselyst” til dei.
Ungdommens kritikarpris er på eine sida noko stort og vanskeleg – klassane skal lese åtte bøker på tre månader! Det i seg sjølv er unikt og flott. Og at prisen no har eksistert i sju år, viser at ungdom les. Men sjølvsagt er det utfordringar knytt til dette, og desse jobbar vi med. Foreininga !les diskuterar no om talet på nominerte bøker skal justerast. Og i denne debatten finst det mange gode argument både for og i mot.
Men vi held fast på at ungdom kan vere gode lesarar, nett slik vaksne kan vere gode lesarar. Derfor er det viktig at Ungdommens kritikarpris er ein pris som betyr noko for alle, både for elevane som skal vere med og kåre vinnaren, og for forfattarane som drøymer om å vinne prisen. Ungdommen kritikarpris skal vere prisen for årets beste bok kåra av ungdom!
Tusen takk for meget utfyllende svar Lars Petter! Det var hyggelig at du tok deg tid til en grundig gjennomgang. Vi er i grunnen enige på mange punkter! Jeg tror likevel at en lærer som velger å melde på klassen sin til juryarbeid må ha et ønske om at noen av elevene skal få øynene opp for norsk litteratur, ikke bare at det ligger prestisje i å være juryklasse (for det gjør det selvfølgelig). Jeg tror dere vil vinne på å sette ned antallet bøker feks til 6 titler. Det er fortsatt mange titler på kort tid, men kanskje det vil resultere i at flere kommer seg gjennom alle bøkene og det vil være med på å styrke prisen etter min mening. Lykke til med en flott pris og et spennende prosjekt!
Legg inn en kommentar