Litteraturstafetten

Hva leser folk som jobber med litteratur? I Leselysts faste spalte Litteraturstafetten forsøker jeg å finne ut nettopp dette. Her kommer fjerde del og denne gangen er det Leder for Norsk Kritikerlag, Anne Schäffer, som har tatt utfordringen. Slik lyder hennes svar:

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Hos meg ligger det bøker overalt. Noen skal leses for å anmeldes. Andre leser jeg bare con amore. Pluss noen jeg bare må kikke på fordi de er kommet inn i huset.

Akkurat nå er con amore; den som fikk årets kritikerpris: Tomas Espedals Imot kunsten. Har lest flere av hans tidligere utgivelser, men denne har jeg ikke lest før nå – men om jeg  kunne gitt min stemme i ettertid, skulle han fått den av meg også. Den er vakker, vond og det handler om et skrivende menneske, å bli det. Ikke overraskende at jeg liker den, jeg har visst hvor god han er lenge. Boka berører meg. Et fransk manus ligger på skrivebordet for vurdering, og ellers har jeg en rekke andre nyutgivelser liggende.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

Slike spørsmål er vanskelige, for svaret er aldri en enkelt bok. Bøker betyr noe i ulike faser av livet, og i hvikle kontekster de er lest i. Men hvis ”betydd mest” i denne sammenheng kan oversetters med ” hva gjorde meg til en lesehest” så var det en ikke stueren serie populærlitteratur om galeislaven Rocambole, skrevet av Ponson du Terraille. En serie på tyve smale bind med illustrasjoner av det store persongalleriet utenpå. Det var grever og galeislaver, hertuger og blomsterpiker som falt i skammens avgrunner, og det var lidenskapelig kjærlighet. Jeg hadde dessverre kun de ti første, men de leste jeg til gjengjeld mange ganger. Da var jeg rundt 10-11 år.

Går jeg enda lenger tilbake så var det Damms gule jubileumsutgave av H.C. Andersens eventyr som vi hadde i bokhyllen. Og spesielt likte jeg Reisekameraten. En meget trist og skummel fortelling – som jeg både grøsset og gråt av. Og illustrasjonene av den triste Johannes, litt lutende ved farens dødsleie, var av Vilhelm Petersen eller Lorentz Frølich. Vi hadde også en slitt forkortet utgave av Gullivers reiser, Reisen til Lilleputt. Den var rød, og broren min hadde limt fyrstikker utenpå den uvisst av hvilken grunn. Jeg husker enda hvor fascinerende illustrasjonene var av Gulliver som ble bundet fast av Lilleputtene. Håret ble festet med pæler i bakken. Og til slutt reddet han byen ved å urinere på storbrannen. Det var sterke inntrykk. En meget visuelt møte med klassikeren. Da jeg fylte 12 fikk jeg 1001 natt i fullstendig utgave – 6 tykke bind. Det var stort. Jeg begynte på første bind og leste meg rett gjennom. Ellers var og er moren min en god forteller, om enn litt uvanlig. Hun sang shillingsviser for oss barna og fortalte om de siste filmene hun hadde sett på kino. Det ga næring til fantasien. Jeg gråt og grøsset frydefullt.

Hvilke bøker leser du i smug?

Jeg leser ikke i smug, men åpenlyst og ustoppelig.

Den beste klassikeren?

 Umulig å velge meg én klassiker, dessuten har jeg fortsatt så mange tilgode å lese. Men, Flaubert: Madame Bovary er stor skrivekunst og det i en roman blottet for sympatiske karakterer. Ellers setter jeg stor pris på Marguerite Duras' forfatterskap, en moderne klassiker. Og William Faulkner Larmen og vreden. Den er stor. Og slik kan jeg fortsette...

Hvor langt har du kommet i Knausgårds Min Kamp?

Fortsatt ikke lenger enn til resepsjonen av de bindene som er kommet ut til nå.

Hvis du skal anbefale én bok, hvilken vil du anbefale da?

Helt umulig å anbefale bare én. Det løser jeg ved å anbefale en av de siste veldig gode jeg leste; Stig Dagermans Tysk høst. En samling avisartikler han skrev fra en reise gjennom et utbombet Tyskland høsten 1946. Sterk og viktig. Nylig kommet på norsk, Arneberg forlag.

Anne Schäffer utfordrer Silje Hernæs Linhart, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO.

Foto: Chrix Schäffer Botnen