84 Charing Cross Road

Det hele startet med at jeg følger den lille bokhandelen Bislet Bok på Instagram (@bisletbok) og facebook. De legger ut mange morsomme bilder og kommentarer. Jeg liker (og heier på) små, uavhengige bokhandler. En lørdag i sommer reklamerte de for en bok som jeg har hatt lyst til å lese lenge, så jeg satte meg på trikken til Bislet og kjøpte et eksemplar av 84 Charing Cross Road. Boken består av brevvekslingen mellom den amerikanske forfatteren Helene Hanff og medarbeiderene ved antikvariatet Marks & co. Booksellers i 84 Charing Cross Road.
 Hanff kom over en annonse i en avis for Marks & co. i England. Hun sender dem en henvendelse for å få tak i en spesiell bok og de skaffer den og sender den over Atlanteren, dermed er brevvekslingen i gang. Handlingen utspiller seg over tyve år fra 1949, med rasjoneringskort og dårlige tider, fram til 1969.  Hanffs språk er lett og ledig, til tider freidig og frekt, i sterk kontrast til hennes beskjedne britiske venner som formulerer sine brev i mer formelle ordelag. Frank Doel er den av medarbeiderene som blir best kjent med Hanff og vennskapet mellom de to er rørende. Til tross for Hanffs trang til å skrive i store bokstaver viser hun sterk omsorg for Frank og hans familie, ved å sende dem pakker med mat i en periode hvor det ikke var lett å få tak i for eksempel egg eller kjøtt. Hanff sørger for å holde dem i ånde på jobben, for hun bestiller stadig nye bøker, men hun er også et raust medmenneske i en vanskelig historisk tid. 84 Charing Cross road er en fin liten bok om folk som elsker bøker og som på tross av store avstander utvikler varige vennskap gjennom sin felles kjærlighet til litteraturen.

Hanff, Helene (1991): 84 Charing Cross Road, Bokvennen Forlag, Oslo
Foto: Metaingrid

Adressant unbekannt

I dag har jeg tatt meg tid til noe jeg aldri pleier å gjøre ellers – å lese skjønnlitteratur på jobb. Som en ekstra bonus til meg selv for at jeg endelig er ferdig med å sende ut erstatningskrav til elever som ikke har levert inn lærebøkene sine, tenkte jeg at det var fint å bruke tiden min på det jeg liker aller best – lesing.

Lenge har den korte brevromanen Adresse ukjent ventet på meg. Helt fra jeg fikk den i gave fra en fantastisk bokhandel i Oslo, har jeg tenkt at dette er en bok jeg ikke må gå glipp av. Den lå i en av de mange eskene med nyinnkjøpte bøker, da jeg skulle starte opp biblioteket for 3 år siden. Vedlagt lå et lite brev om at denne boka ville de gjerne gi til meg, fordi de anså den som så viktig at de tillot seg å donere et eksemplar til biblioteket vårt.  Og i dag tok jeg den altså fram fra bokhylla. Jeg har holdt i den mange ganger, anbefalt den til andre og nå tenkte jeg: I dag skal jeg lese den. Den står plassert på T for Taylor, Kressmann Taylor, et pseudonym for Katerine Kressmann Taylor. Historien ble publisert første gang i 1938, i USA.

Året er 1932 og de to kameratene Martin Schulse og Max Eisenstein brevveksler over Atlanteren. De har drevet et galleri sammen i San Francisco hvor Eisenstein fortsatt bor. Schulse har nylig flyttet, med familien sin,  tilbake til deres hjemland Tyskland. Brevvekslingen stater 12.november 1932. Det kommer tidlig fram at de to kollegaene er nære venner. Martin har sågar hatt et kjærlighetsforhold til Max’ søster Griselle og Max har vært fast husgjest hos familien Schulse. Språket i de første brevene er hengivent og kjærlig, som mellom to brødre eller to nære venner som har delt alt. Men det politiske og ideologiske klimaet i das Vaterland er med på gradvis å forsure klimaet mellom de to kameratene. Schulse trekkes til de nasjonalsosialistiske strømningene, og det blir vanskeligere for ham å vedkjenne seg vennskapet til jøden Eisenstein.

Adresse ukjent er en roman man leser på en liten time. Det gjør leseopplevelsen desto mer intens. Den grafiske utformingen gir deg følelsen av å holde brevene i hånden. Sidene i boka er framstilt som maskinskrevne brev, med brevhode, dato og adresse. Det er tekst bare på annenhver side. Språket og formen er knyttet tett sammen. Mens Max tillater seg å være personlig lenge, påvirkes Martins språk av omstendighetene i større grad. Et av brevene hans begynner med Heil Hitler! Når Max trygler sin gamle venn om hjelp til å redde søsteren Griselle fra nazistenes jødeforfølgelse, er det konflikten virkelig drar seg til.

Tittelen Adresse ukjent henspiller på brev som ble sendt i retur når mottakeren hadde “forsvunnet”.

Taylor, Kressmann: Adresse ukjent,oversatt av Knut Ofstad,  Aschehoug, Oslo, 2001

Bildet er tatt av Metaingrid.

Si meg, skriver du brev?

På kontoret mitt har jeg hengt opp mange kort og bilder rundt skrivebordet. I dag ble jeg sittende og kikke på et kort som illustrerer et brev fra Jane Austen til hennes søster Cassandra. Hun innleder brevet slik My dear Cassandra. (Dette er også tittelen på en bok som er en samling av Jane Austens brev.) På 1700-tallet, altså før Austens tid, var brevromanen en viktig litterær genre. Samuel Richardsons Pamela, Jean Jacques Rousseaus Julie, ou la nouvelle Héloïse og Laclos' Farlige forbindelser er eksempler på brevromaner fra denne tidsperioden og de er regnet som forløpere til den moderne romanen. Selve brevformen gjorde at leserne fikk følelsen av større intimitet med karakterene. Det slo meg at det ikke er så vanlig å skrive brev lenger. I alle fall ikke på papir. Da jeg var liten bodde min aller beste venninne i Spania i vinterhalvåret. Vi brevvekslet iherdig. Jeg vet ikke hvor mange brevposter jeg brukte opp i løpet av barndommen, men det var ikke få. (Til dere som er født inn i den digitale tidsalder, så består en brevpost av løse brevark og konvolutter med samme mønster eller farge.) Jeg hadde flere å velge i, noen var veldig eksklusive feks med lukt eller svært tynne ark, eller et utpreget vakkert mønster og ble bare brukt ved spesielle anledninger, mens andre kunne man bruke flere ark av til samme brev. Venninna mi og jeg hadde forskjellige koder og hemmeligheter som vi delte gjennom disse brevene og det gjorde ventetiden litt kortere til vi skulle se hverandre igjen utpå våren.
Med alle mulighetene vi har til å holde kontakten med vennene våre ved hjelp av internett, har brevet i sin tradisjonelle form muligens sett sine beste dager. Vi kan sende korte oppdateringer til hverandre hele døgnet om vi ønsker det. Man kan naturligvis få sagt det aller peneste også i en sms. Men det er helt spesielt når det dumper et brev ned i postkassa, er det ikke? Skriver noen av dere brev lenger? Neste gang jeg skal skrive brev på papir skal det være til mormor - hun har verken mobiltelefon eller PC.
(foto: penwren på flickr)