Tre hester

"Denne boka synes jeg du skal lese," sa vennen min da vi stod bøyd over tilbudsbordet i en bokhandel i Oslo mot slutten av sommerferien. "Jeg har hørt at forfatteren skal være god! Og så er han jo italiensk!" Etter at jeg hadde dyttet på ham et par tegneserier av Jason, og Husfred av Alison Bechdel, tenkte jeg at jeg burde lytte til rådet hans og kjøpe boka. "Omslaget er ikke så fint," sa jeg. "Jeg liker ikke sånne digitale bokstaver. Det er litt 80-talls, egentlig." "He, he, jeg er helt enig", svarte min venn, "men jeg tror du vil like den på tross av omslaget." Jeg plukket med meg boka og betalte en femtilapp.

Jeg leser bare brukte bøker. Jeg stiller dem opp mot brødkurven, blar om med én finger, og sidene blir liggende. Slik spiser jeg mens jeg leser. (s.7)

Slik åpner romanen Tre hester av den italienske forfatteren Erri de Luca. Allerede når jeg leser innledningen er jeg solgt. Jeg skjønner akkurat hva han mener med brukte bøker og deres vilje til å brette seg ut på bordet uten å lukke seg når en er midt inne i lesingen. Dessuten liker jeg at bøkene mine har en historie. At noen andre har bladd i dem, tatt notater, eller streket under noe de syntes var spesielt godt. Jeg liker at bøkene mine ser brukte ut når de er lest. (Dette gjelder imidlertid bare hjemme i min egen bokhylle, bibliotekets bøker bør helst ikke bli like frynsete.)

Tittelen Tre hester henspiller på tanken om at et menneskeliv er like langt som tre hesters. Hovedpersonen er vendt tilbake til hjemlandet Italia etter et langt liv i Argentina. Der har han elsket og mistet sin elskede, han har kriget og drept. Vel hjemme i gamlelandet lever han et rolig liv. Han jobber som gartner og leser bøker på vertshuset i lunsjen. Inntil han en dag møter Laila. Hun er prostituert og han forelsker seg i henne. Møtet med Laila lokker fram minnene fra det turbulente livet i Argentina. Laila får ham til å åpne seg og det er hun som gjør fortellingen mulig. Språket er poetisk og overgangen mellom tanker og dialog er flytende.
Krig. Hvilken? En eller annen, det er alltid en krig.
Soldater har alltid sans for min bransje, sier hun. Jeg har ikke noe å fortelle om det, sier jeg. Du har ansiktet fullt av det, sier hun og rører ved det med oversiden av fingeren, lar den gli over det. Ansikter er skrevne dokumenter. (s.41)
Dette er en poetisk roman om valg man må ta gjennom livet. Om kjærligheten og døden. For det er jo det alt i bunn og grunn handler om.

Den siste tiden har jeg tenkt mye over det jeg velger å kalle "hyllest til livet"-bøker. Bokhandlene bugner av bestselgere som handler om kjærligheten og døden. Jeg blir kvalm. (Å, det var godt å si det!) Jeg skal ikke nevne noen titler, i fare for å støte noen. Litteratur har selvfølgelig også med personlig smak å gjøre. Men da jeg leste Tre hester tenkte jeg at dette er god litteratur som handler om de samme temaene som "hyllest til livet"-bøkene. Jeg tenkte at hvorfor kan de ikke lese god litteratur om disse temaene istedenfor å nøye seg med det som er av dårligere kvalitet. Derfor blir jeg lykkelig når jeg får anbefalt bøker som ikke har skreket til meg fra hele sørveggen i bokhandelen, eller som har ligget på forsiden til nettbokhandlene med overskriften boka alle snakker om. "Don't judge the book by it's cover" heter det på engelsk. I dette tilfellet var det helt riktig. Det som gir meg leselyst er gleden over å finne riktig god litteratur, og da må man ikke la seg lure av bokas omslag.

Erri de Luca: Tre hester, oversatt av Tor Fotland, Aschehoug, Oslo, 2007