Jeg kvier meg alltid for å fortelle om mine leseplaner. Altfor ofte får jeg ikke realisert dem, enten fordi jeg ikke var i humør til det, eller at det dukket opp noe annet spennende jeg måtte lese først. Men i sommer hadde jeg som mål å bli kjent med amerikanske Joan Didion. Hennes to memoarer har jeg lenge hatt lyst til å lese. Istedenfor å låne med meg papirbøkene fra "mitt" bibliotek, kjøpte jeg både The year of magical thinking og Blue nights på lesebrettet mitt og tok det med meg til varmere strøk. På stranden, i skyggen i tredve grader pluss, leste jeg om Didions tragiske tap av ektemann og datter som døde i sykdom kort tid etter hverandre. Om deres liv sammen og om hennes liv uten dem. Døden er ikke det jeg forbinder med strandferie og badeliv, men likevel ble jeg så bergtatt av Didions prosa og hennes ujålete skrivestil at jeg ikke klarte å løsrive meg før jeg hadde lest begge bøkene. Det siste året har jeg lest flere memoarer som jeg har likt godt. Joyce Carol Oates' A widow's story handler om den samme tematikken. Alexandra Fullers beretninger om sin oppvekst i Zimbabwe var også fine memoarer. Jeg tror dette er en sjanger jeg kommer til å lese mer av framover.
Det minner meg om at jeg må få tak i Paul Austers siste bok snart. Winter journal kommer ut i slutten av denne måneden. Nedenfor kan dere høre Paul Auster selv lese et utdrag fra boka. Han er en av de fineste oppleserne jeg vet. Nå kan høsten bare komme!
Innlegg
.JPEG)
