Tjuendedagen

Et ektepar innleder et trekantforhold med en mann. En kollega av henne. I tjue dager utforsker de hverandre seksuelt – en omstyrtende erfaring for dem alle tre.

Tjuendedagen inneholder eksplistte beskrivelser av voksne menneskers seksualliv. Geir Gulliksen greier å skrive om seksualitet, og det er ikke lett. Å beskrive kjønnsorganer i bevegelse kan fort bli pornografisk eller platt, men når Gulliksen gjør seksualitet til tema for boka og samtidig skriver svært godt, unngår han å trampe i disse fellene. Han infiltrerer det hverdagslige og det overskridende, og fletter det private sammen med det offentlige. De tre personene er høyt utdannede med gode jobber i næringslivet og i offenlig forvaltning, de tilhører den norske eliten. Gulliksen trekker inn innføringen av moderniseringsfilosofien New Public Management i offentlig sektor, og gjør et poeng av prosessene som denne tankegangen fører med seg. Dette reflekteres i den seksuelle relasjonen når ekteparet forsøker å fortrenge at “han” har gjort det slutt med dem. Effektiviseringen i det offentlige har nådd helt inn i soverommet når de diskuterer om de kan skaffe seg en ny elsker,  som om “han” har sagt opp “jobben”. Et annet eksempel på hvordan de mest intime og private opplevelsene knyttes sammen med de mest offentlige, finner vi idet et bilde av de tre nakne, elskende, kroppene kommer på avveie og blir spredt via e-post til alle på arbeidsplassen hennes.

Boka er treffende nok delt inn i tre deler. De tjue dagene “du”, “han “ og “hun” er sammen, blir fortalt i den første delen av boka.  Gjennom en utenforstående forteller trekkes linjene tilbake til karakterenes fortid som studenter i Bergen på midten av 1980-tallet. Fortelleren, Liv, viser seg å være en studievenninne av ektemannen. Hun befinner seg i den andre enden  av den sosiale skalaen. Etter avbrutte studier og et selvmordsforsøk i Bergen,  jobber hun nå i en barnehage og deler livet sitt med en kvinne. Hennes høyeste ønske har alltid vært å bli forfatter, men det har aldri lyktes henne. Hun blir kontaktet av ektemannen, tjue år etter studietida, for å fortelle hans historie.  Fordi hun ikke er vitne til hendelsene skapes det en distanse til det som blir fortalt. Det er et godt narrativt grep. Det er også hun som gjør leseren oppmerksom på at tjuendedagen markerer den dagen etter julefeiringen da festen definitivt er over.

Altså var tjuendedagen de umodnes trettendedag, tenkte jeg, siste opprop for de som alltid kom for seint i gang, last call for livsfjerne drømmere som fortsatt håpet at noe annet skulle åpenbare seg midt inne i dagens tverre mørke. Et stort lys eller et stort mørke. (s. 204)

Den overskridende seksuelle erfaringen som ekteparet søkte, beskrives snarere som omstyrtende for dem begge, og hele deres identitet som par oppløses etter tjuendedagen – de går inn i mørke. Kanskje fordi de ikke fant et eget språk for denne erfaringen? Deres grensesprengende utforskning av deres egen og hverandres seksualitet blir vart satt ord på av en nølende forteller. Håpet ligger, slik jeg leser det, hos Liv som endelig får skrevet sin bok og gitt et språk til sin egen og de andres erfaring og historie.

Geir Gulliksen, Tjuendedagen, Aschehoug, Oslo, 2009

Jeg anbefaler også Tom Egil Hvervens essay fra Klassekampen og Wenche Mühleisens kommentar i samme avis.