onsdag 27. januar 2010

Miksteip

Eg drar ein krakk bort til kommoden og begynner å rote i den øverste skuffa, der finn eg ein svart kassett med rester av gammal scotchteip over beskyttelseshola som eg legg i spelaren. Pressar play.

Da jeg gikk på videregående lagde ungdomskjæresten min de fineste miksteipene til meg. De er blitt et slags soundtrack til livet mitt før jeg flyttet hjemmefra. Han hadde variert musikksmak og jeg lot meg rive med av Motorpsycho, Violent Femmes, Tori Amos og Aimee Mann. Kasettcoveret ble behørig dekorert og gjerne med en utførlig beskrivelse av sangenes betydning og den bestemte rekkefølgen de kom i. Det ligger mye omtanke i en ekte miksteip.

I litteraturen er det mange som henter inspirasjon fra musikk. En av de morsomste bøkene er High fidelity av Nick Hornby. Boka har blitt filmatisert også, men jeg synes noe av sjarmen ble borte da de flyttet handlingen og den kule platesjappa fra England til USA. Hornby gjør et poeng av å lage lister. Den enorme platesamlingen til hovedpersonen Rob er viktig i denne sammenhengen.




Innen norsk skjønnlitteratur vil jeg trekke frem novellesamlingen Popsongar av Frode Grytten. Tittelen legger naturligvis føringer på hva samlingen skal handle om og alle novellene refererer på en eller annen måte til musikk. Bare les innledningen til den første novella: Syng for meg, kviskrar du i mørket. Eg kjenner pusten din, mild og stille. Rommet har falle til ro. Du krøllar deg inntil meg. Vi er John og Yoko. (s. 11)




Roskilde av Linn Strømsborg har jeg allerede skrevet om tidligere. Men boka fortjener selvfølgelig å bli trukket frem også her. Den handler den kollektive opplevelsen av å være på musikkfestival og gå på konsert med noen man kjenner og en hel del man ikke kjenner, men som man deler en viktig interesse med – musikk.





Mikstape var min ungdomstids svar på dagens spillelister som man kan dele i Spotify eller i iTunes. Nå har jeg soundtracket til livet mitt lagret på min iPod, bestående av spillelister laget med den samme omtanke og kjærlighet som lå bak kassettene fra nittitallet.

Sitatet er hentet fra omslaget til Rune F. Hjemås debutbok Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd - Prosa, Samlaget, Oslo, 2008

Hornby, Nick: High Fidelity, Penguin, London, 2000

Grytten, Frode: Popsongar – Noveller, Samlaget, Oslo, 2006

Strømsborg, Linn: Roskilde, Flamme forlag, Oslo, 2009

8 kommentarer:

sungame sa...

Aimee Mann på en mikstape på det jeg antar må ha vært nittitallet? Imponerende! Sjøl hadde jeg ikke hørt om henne før Magnolia, og fortsatt har jeg inntrykk av at hun ikke er så voldsomt kjent her til lands.

bokdama sa...

Kjempefint innlegg:-). Jeg satt akkurat og tenkte over noen kassetter som jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde. Litt samme trend nå med Spotify-lister. Også viktige meningsbærere. Man kan legge mye i en god Spotify-miks.

Ingrid sa...

Bokdama: Ja, absolutt! Ikke noe som er hyggeligere enn å få en gjennomtenkt spilleliste fra noen!

Sungame: Aimee Mann er fortsatt fin synes jeg. Hører på henne stadig vekk. Men lenge siden jeg har sett Magnolia

Knirk sa...

He he, dette var et fint innlegg.

Ingrid sa...

Takk skal du ha, Knirk!

LK sa...

Jeg har fremdeles mange av mine pastellfargede kassetter fra det glade 80-tall i en kasse hjemme. Kanskje greit at musikksmaken har endret seg... Noe av det som er sjarmerende med disse mikseteipene er allikevel at svært mange av sangene slutter før de er ferdige og blir erstattet av Vidar Lønn Arnesens kommentarer til 10 i skuddet lista, eller Siv Stubbsveens hese nattønsker!

Anonym sa...

Jeg sitter også på noen kassetter som ble mikset for meg. De har jeg ikke tenkt på på lenge. Nå skal jeg en tur på loftet...;)

Ingrid sa...

LK: Ja, jeg husker ti i skuddet kassettene, men de jeg snakket om i dette innlegget kom lenge etter at jeg var ferdig med å høre på det programmet. Her snakker vi skikkelig god musikk fra videregående-alder.
Anonym: Håper du fant noen fine kassetter, men har du fortsatt kasettspiller?