To the lighthouse

"He must have reached it," said Lily Briscoe aloud, feeling suddenly completely tired out. For the Lighthouse had become almost invisible, had melted away into a blue haze, and the effort of looking at it and the effort of thinking of him landing there, which both seemed to be one andt the same effort, had streched her body and mind to the utmost. Ah, but she was relieved. Whatever she had wanted to give him, when he left her that morning, she had given him at last. (s.197)

Woolf, Virginia (2004): To the lighthouse, Vingate, London
Foto: Metaingrid

Klassikere

Jeg anbefaler bøker til elevene våre hver dag, men det hender at det blir en utveksling av lesetips den andre veien også: At elevene leser en bok de liker riktg godt og anbefaler den til meg! Nå er det en gjeng med svært engasjerte lesere som frekventerer biblioteket ofte, og som låner mye. De leser i hovedsak klassikere. Kerouac og Bukowski er populære. Kafka og Dostojevskij. Og ikke minst Ernest Hemingway. Det har gitt meg fornyet interesse for Papa, som jeg leste en del av da jeg var student. I forrige uke hørte jeg ferdig Green Hills of Africa, og denne uka har jeg begynt å høre på The Sun also rises. Disse bøkene har jeg ikke lest tidligere. Klassikerinteressen min ble dessuten vekket ytterligere til live, etter å ha lest The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde i lesesirkelen nylig. Jeg tenker å foreslå at vi leser flere klassikere sammen i tiden fremover.

Foto: Portrait of author Ernest Hemingway, på  Flickr

“What a picture that would make!”

Philip Marlowe er en av de viktigste og mest kjente privatdetektivene i kriminallitteraturen. Raymond Chandlers krimhelt (ved siden av Dashiell Hammetts Sam Spade) har dannet grunnlaget for en hel sjanger: den hardkokte detektivromanen. Chandler jobbet hardt for å heve den litterære kvaliteten på kriminallitteraturen. Han mente at god skrivekunst er god skrivekunst uansett hvilken sjanger den er skrevet i (Hirsch, s.33). Chandler var høyt utdannet, og begynte å skrive først i voksen alder. Hans klassiske dannelse kommer til uttrykk gjennom heltens kunnskap om verden rundt seg og gjennom litterære referanser. Navnet Philip Marlowe, for eksempel, gir gjenklang i navnet Christopher Marlowe som var en samtidig dikter med Shakespeare.

Femme fatale

I The Big sleep får Philip Marlowe et oppdrag av General Sternwood, en gammel syk millionær, som fører ham ut i en smørje av mord, mysterier og forførende kvinner. Philip Marlowe er kjapp i hodet og i replikken, han jobber alene og har et høyt alkoholkonsum. Hans forhold til kvinner er preget av sterk skepsis, på grensen til misogyni. Kvinner i dette universet betyr trøbbel:

I sat down on the edge of a deep soft chair and looked at Mrs Regan. She was worth a stare. She was trouble. She was streched out on a modernistic chaise-longue with her slippers off, so I stared at her legs in the sheerest silk stockings. They seemed to be arranged to stare at. (Chandler, s. 22)

Mrs Regan og søsteren Miss Sternwood er på hver sin måte eksempler på femme fatale. Mens miss Sternwood får Marlowe til å føle avsky på grunn av hennes frimodige seksuelle opptreden, blir vår helt imidlertid svært tiltrukket av Mrs Regan. Som vi kan se av tekstutdraget over, er han likevel klar over at attraksjonen er farlig. Deres fascinasjon for hverandre kommer til uttrykk gjennom bitende dialog og vittige bemerkninger gjennom hele romanen.

Film noir

En adaptasjon av The Big sleep til lerrettet kom i 1946, hvor Philip Marlowe ble udødeliggjort av Humphrey Bogart. Samspillet med ektefellen Lauren Bacall er legendarisk. Filmen er et eksempel på Film Noir, en stilbetegnelse som franske filmkritikere først tok i bruk på grunn av alle de mørke filmene som ble eksportert fra Hollywood etter annen verdenskrig.(Grant, s. 24)

Ta en titt på filmtraileren nedenfor. Den starter i et bibliotek hvor nettopp forelegget til selve filmen finnes på hyllene. Bibliotekaren (snasen dame naturligvis!) spør Bogart om han trenger hjelp. Han svarer at han gjerne vil ha en roman som ligner på The Maltese Falcon av Dashiell Hammett (hvor Bogie spilte en annen hardkokt helt, Sam Spade), hvorpå hun trekker fram et eksemplar av The Big sleep med kommentaren:“What a picture that would make!”. Et slikt metaperspektiv kan Metaingrid like! The Big sleep er månedens filmtips!

Kilder:

Chandler, Raymond: The Big sleep, Penguin, London, [1939]

Hirsch, Foster: The Dark Side of the screen: Film Noir, Da Capo Press, Cambridge MA, 1981

Grant, Barry Keith: Film Genre: From Iconography to ideology, Short cuts 33, Wallflower, London, 2007

Elskeren

“Ikke gi denne boka til sarte sjeler” lød budskapet fra foreleseren min på universitetet da vi snakket om romanen Elskeren av Marguerite Duras. Jeg forstod ikke hva hun mente, for jeg syntes historien om umulig kjærlighet mellom en femten år gammel hvit jente og en ung voksen kineser var vakker og spennende. Jeg hadde visst gått glipp av det vesentligste: smerten og  den tabubelagte seksualiteten. Dere er herved advart!

Duras (1914-1996) var en av Frankrikes best kjente forfattere, og for  Elskeren fikk hun den prestisjetunge Goncourtprisen i 1984.

Elskeren er en selvbiografisk fortelling. Fortelleren i boka er en navnløs, aldrende  forfatter som ser tilbake på sin oppvekst i den franske kolonien Indokina.

Femten og et halvt. Det er overfarten på elven. Når jeg drar tilbake til Saigon er jeg på reise, særlig når jeg tar rutebilen. Og denne morgenen hadde jeg tatt rutebilen i Sadec der mor er bestyrerinne på pikeskolen.  (Duras, s.11)

Hun minnes da hun som femtenåring traff en ung kinesisk forretningsmann på en fergetur over Mekongfloden og innledet et forhold til ham.

Det sitter en meget elegant herre og ser på meg inne i limousinen. Han er ikke hvit. Han er europeisk kledt i en lys tussahsilkedress, en slik som bankmenn i Saigon bruker. Han ser på meg. Jeg er allerede vant til å bli sett på. Hvite kvinner i koloniene blir sett på, også hvite småjenter på tolv år. (Duras, s.19)

Relasjonen mellom de to er gjenstand for hån og utestengelse fra det gode selskap i kolonien. Forholdet til kineseren er hovedtema i boka, men dette er ikke “bare” en Lolita-historie. Gjennom den umulige, intense kjærigheten mellom ung pike og voksen mann, belyses også relasjonene til mor og to brødre, og til det spesielle samfunnet i kolonien.  Ifølge litteraturprofessor Hans Erik Aarset er Elskeren Duras’ mest overskridende og utleverende fortelling hva gjelder erotikk (Aarset, s. 321). Vi konfronteres med flere tabubelagte motiv: raseblanding,  pedofili og incest. Den unge jentas forhold til den kinesiske mannen fører til et sosialt fall for hele familien. Elskeren er en dristig utlevering av Duras privatliv, selvom de aller mest overskridende avsløringene er dunkelt skjult i den fragmenterte teksten. Det gjelder særlig det incestuøse forholdet til lillebroren Paul og forholdet til den voldelige, eldre broren Pierre. Språket og den litterære formen Duras velger for å nærme seg slike vanskelige tema gjør dette til et viktig feministisk verk. Duras skriver det den franske litteraturteoretikeren Hélène Cixous kaller écriture féminine, eller kvinnelig skrift. “Kvinnen må skrive seg selv”, hevder Cixous. Hun skriver videre:

Kvinnen må skrive kvinne og få kvinner til å komme til skriften som de har vært fjernet fra like voldsomt som fra kroppene sine, av samme grunn, gjennom samme lov, med samme dødelige mål. Kvinnen må komme til teksten – som til verden og til historien – på egne ben. (Cixous, s. 280)

Jeg mener at Marguerite Duras’ fortelling er et godt eksempel på en kvinne som har kommet til skriften. Gjennom skriften, rytmen i språket, poesien i teksten, de mange tankesprangene og hoppene fram og tilbake i tid, utforsker  hun sin egen kvinnekropp.

Kilder:

Hélène Cixous: “Medusas latter" i A. Kittang (et.al): Moderne litteraturteori. En antologi, Universitetsforlaget, Oslo, 1993

Duras, Marguerite: Elskeren, Gyldendal, Oslo, 2000

Aarset, Hans Erik: Smerten, harmen – og kunstens smil, Marguerite Duras, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim, 2001