Lånt stas av Paula Fox

Forfatteren Paula Fox vokste opp på 1920-tallet og Lånt stas - ein minneroman er første del av hennes memoarer gitt ut på norsk.Fox skildrer en svært turbulent oppvekst fra hun som liten jente ble plassert på barnehjem i New York og foreldrene reiser avgårde for å gjøre karriere i Hollywood, til hun selv som 21-åring får et barn som hun adopterer bort. Paula blir tatt hånd om av forskjellige mennesker innenfor og utenfor familien gjennom hele oppveksten. Ingenting er konstant, alt flyter, foreldrene dukker opp med ujevne mellomrom og mye støy, og lille Paula flytter rundt omkring. Kapitlene i boka har da også fått navn etter byer og steder hun har oppholdt seg i oppveksten: Balmville, New York, Long Island, Cuba. Moren Elsie er iskald og avvisende i møte med Paula gjennom hele boka. Faren er alkoholisert og ekstravagant, opptatt av raske biler og dyre vaner. Foreldrene havner alltid i pengeproblemer, fordi de konstant lever over evne. Glamouren de omgir seg med er lånt stas:

Foreldra mine budde ei tid - dei innretta seg alltid, hadde eg inntrykk av, permanent midlertidig - i ei lita leilighet i New York City dei hadde fått låne (s.66)

Foreldrenes livsstil settes i skarp kontrast til Paulas sparsommelige barndom. Fra barnehjemmet kom hun til "onkel" Elwood, en gammel pastor som tok godt vare på henne. Og deretter bodde hun med mormoren både i USA og på Cuba. Disse to personene er de som er mest tilstede for Paula, men de kan ikke erstatte foreldrene hennes, derfor blir skuffelsen over besøkene  til foreldrene alltid stor.

Boka har fått undertittelen ein minneroman. En fin betegnelse, synes jeg. Minneroman gir rom for både subjektivitet og fiksjon. Fox er en eldre kvinne på 91 år, og da denne boka ble utgitt første gang i 1999, hadde hun allerede nådd en anselig alder, det skulle bare mangle om ikke minnene hviskes ut, eller blir formet med tiden. Dette er hennes historie, og forfatteren Paula Fox er dikter også når hun skriver sitt eget liv.

Paula Fox (2014): Lånt stas - ein minneroman, Samlaget, Oslo
Foto: Samlaget

Den fødte bibliotekar?

Faren min er flyver. Da han gikk på barneskolen tegnet han fly i alle kladdebøkene sine. (Jeg likte særlig godt heimkunnskapsboka som var rikt illustrert.) Han brukte sparepengene sine for å ta bussen fra Skarnes til hovedstaden for å gå på flystevne på Fornebu. Yrkesvalget hans kom nok ikke som noen overraskelse på noen!

Jeg har, for min del, alltid trodd at det var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble bibliotekar, inntil jeg for kort tid siden gjorde en interessant oppdagelse. Mamma hadde ryddet i boden i barndomshjemmet og funnet noen kasser med barnebøker som hun ville at jeg og søsteren min skulle dele, og ta med oss hjem. Inni bøkene mine fant jeg spor av en tidlig interesse for katalogisering! Bakerst i Bobsey-barna og pianomysteriet (og mange andre bøker) har jeg klistret en lapp med stempel og tittel, slik som man hadde i biblioteksbøker da jeg var liten. Alle som jobber i bibliotek vet at det ikke er nok å være glad i å lese bøker, for å bli bibliotekar. Jeg har alltid likt å lese bøker, men min tidlige interesse for andre deler av bibliotekaryrket viser vel at yrkesvalget kanskje ikke var så tilfeldig likevel?

Foto: Metaingrid

Barndomsminner

Her en dag dumpet det en hentelapp fra postkontoret ned i postkassa mi. Den var adressert til Minimeta på fire år. Stolt gikk hun med lappen i den ene hånden og meg i den andre, for å hente pakken sin. Damen i skranken på Posten, lurte på om hun ville være med og finne pakken selv, og det lille ansiktet lyste opp da hun kom bærende med en stor hvit bobleplastkonvolutt. Vi ventet helt til vi kom hjem med å åpne den.
Mormor hadde tenkt på sitt barnebarn, men også på sin datter da hun sendte denne pakken. Hun hadde nemlig funnet en bortgjemt skatt på loftet, min absolutte favorittbarnebok: Lek med Mons og Marit fra vår til vinter av Kaj Beckmann. Den er utgitt i 1978 og jeg fikk den til min 2-årsdag!
Litteratur kan sette varige spor. På samme måte som Madeleinekakene førte Prousts tanker tilbake til barndommen, kunne jeg umiddelbart kjenne de samme følelsene og tankene jeg hadde som liten da jeg så bildene i den slitte boka. Selvom det er viktig å følge med i utviklingen, særlig innen barnelitteraturen, så håper jeg at denne boka kan gi Minimeta et lite glimt inn i min barndom, og at vi kan dele gleden ved å lese den sammen.

Ronja og jeg

På lik linje med mange andre jenter som vokste opp på 1980-tallet har jeg et nært forhold til historien om Ronja Røverdatter. Da filmatiseringen av Astrid Lindgrens roman kom på kino i 1984 husker jeg at Rådhusteateret i byen jeg kommer fra var fylt til randen av forventningsfulle barn og deres foreldre. Mamma og jeg måtte sitte i trappa, for jeg skulle se filmen – uansett. Jeg kunne allerede boka utenat og med tid og stunder ble det rom for vårskrik i skogen, hopp over helvetesgap både her og der, og rollespill. Søsteren min var ikke like fornøyd, hun måtte alltid være Birk. Minnene fra barndommen kom tilbake i dag da jeg katalogiserte filmen og endelig fikk den inn i samlingen på skolen. Her kan dere se traileren:

Den mest populære boka i biblioteket

Nå skal jeg avsløre en aldri så liten hemmelighet fra biblioteket for dere. Elevene ved Sandvika videregående skole låner mange bøker i skolebiblioteket. Det er ingen hemmelighet, snarere en god nyhet. Men den aller mest populære boka blir sjelden lånt ut. Jeg vet imidlertid at den blir lest flittig i biblioteket fordi jeg finner den alle andre steder enn på hylla. Boka jeg snakker om er Hvor er Willy? av Martin Handford. Den er så populær at jeg har bestilt én bok til i serien om den stripekledde mannen som man skal finne i mengden av andre mennesker med og uten striper.
Bildet er hentet her

De som er ute i regnværet

Hvordan er det å bære på en hemmelighet som man ikke tør å dele med noen fordi den er stygg og vond? Mirjam Kristensen utforsker et barns reaksjoner på overgrep i romanen De som er ute i regnværet fra 2001. Malene er seks år og vokser opp i en vanlig familie i Norge, på 1980-tallet. Hun har en yngre søster som heter Rebekka, og en mor og en far. En dag blir Malene befølt av en mann hun ikke kjenner, mens hun kikker på naboens akvariefisker. Opplevelsen danner et omdreiningspunkt i romanen. Malene reagerer ved å bli utagerende og aggressiv etter hendelsen. Hun er slem mot lillesøsteren, og hun banker opp ei jente i nabolaget. Men familien forstår ikke at hun har det vondt. Ensomhet er et viktig motiv i teksten. Malene er grunnleggende ensom både på det ytre og det indre plan. Hun har vanskelig for å bli venner med andre barn og hun er alene med tankene sine. Hennes virkelighetsoppfatning befinner seg mellom fantasien og virkeligheten, slik den gjør for mange barn. Romanen er skrevet i tredjeperson, og Kristensen er en stilistisk bevisst forfatter som elegant fletter språk og tematikk i hverandre. Når Malene har det som verst er språket intenst, med sterk bruk av repetisjon og sparsom bruk av punktum. Mirjam Kristensen er en forfatter dere bør legge dere på minnet, jeg kommer tilbake til hennes forfatterskap senere.

Kristensen, Mirjam: De som er ute i regnværet: Roman, Tiden Norsk Forlag, Oslo, 2001

(foto: Tiden Norsk Forlag)