Populær - En selvbiografi : vintage-tips for nerdete jenter

15-åringen Maya van Wagenen bor i Brownsville i Texas, en grenseby til Mexico. Hun er ifølge seg selv på bunnen av popularitetsskalaen på skolen. Under en opprydning hjemme finner faren en gammel bok som han gir til Maya, Betty Cornell's Galamour Guide for Teens. Boka blir en døråpner til et sosialt eksperiment. Maya finner ut at hun skal sette rådene fra 1951, om hvordan man kan bli populær, ut i praksis seksti år senere. Hennes egen bok er basert på dagboksnotater fra dette året hvor hun systematisk følger rådene fra Betty Cornells bok, måned for måned. Hun følger sminketips, råd om klesvalg og generell etikette. Det er naturligvis ikke bare enkelt, verden har forandret seg en hel del siden 50-tallet. Hun møter mye motstand blant sine jevnaldrende. Brownsvilles nærhet til den mexikanske grensa gjør den lille byen belastet med mye narkotikakriminalitet. Skolen gjennomgår jevnlig narkorazziaer av politiet og mistenksomheten lager et dårlig miljø ved skolen. Det sosiale miljøet  er dominert av forskjellige gjenger som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Boka er underholdende og lettlest, med høy gjenkjennelsesfaktor for oss som enten er elever eller jobber i skolen. Maya er en tøff jente som våger å stå i stormen og gjennomføre sitt prosjekt. Heldigvis er dette en bok som handler mer om fornyet selvtillitt, medmennskelighet og å våge å utfordre sin egen komfortsone, enn om sminke og klær. For hva vil det egentlig si å være populær?

Maya van Wangenen (2014): Populær - En selvbiografi: Vintage-tips for nerdete jenter, Gyldendal, Oslo

Om å lese og skrive

Se på bildet over. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) har et av de vakreste bokomslagene jeg vet. Den dype lenestolen, putene, fotografiene på veggen, notatene, papirene, og bøkene. Et sted hvor man kan skrive og lese. Arbeide. En stund har jeg vært borte fra både skrivingen og lesingen. Selvom jeg omgir meg med litteratur hver dag, kjøper inn nye bøker til biblioteket og lager utstillinger, hender det at lesing ikke får plass. Jeg låner med meg bøker hjem, men tar dem med tilbake uåpnet. Noen ganger forsvinner ironisk nok leselysten også for en som lever av å formidle litteratur. Jeg lar meg distrahere av andre aktiviteter, jeg tar meg ikke tid. For lesing er en langsom prosess. Det krever ro og tid. Konsentrasjon.  Å lese langsomt og la teksten virke, krever at man ikke blir distrahert av pop-up vinduer, spill på telefonen eller facebookoppdateringer. Og det slår meg plutselig at det skjer noe med konsentrasjonsevnen i den tiden vi lever i nå. Leselysten forsvinner med jevne mellomrom, men jeg er sjelden bekymret, for jeg vet at den kommer tilbake. Det gjelder bare å finne akkurat den boka som kan føre meg tilbake inn i litteraturen igjen. I går var det Tomas Espedals Dagbok (epitafer). Hvorfor?

Dagbok (epitafer) er en bok om sorg. At forfatteren velger undertittelen (epitafer) eller gravskrift, minnetale, er ikke unaturlig, for det handler om døden. Hans kone dør og etterlater Tomas med deres to døtre. Boka veksler mellom å fortelle om hendelser før og etter dødsfallet, han spoler tilbake og gir oss innblikk i et samliv som gikk mot slutten.
Tapet av døtrenes mor fører til en krise for forfatteren, han klamrer seg til de daglige rutinene, for ikke å gå til grunne. Det er et arbeid, et sorgarbeid. For å komme ut av sorgen skriver han. Han finner tilbake til livet gjennom skrivingen. Refleksjonene til Espedal om arbeid går igjen i alle bøkene jeg har lest av ham og det er noe av det jeg liker aller best ved hans litteratur. Han skriver poetisk og svært godt om å skrive (og å lese). Både formen, setningsoppbygningen og innholdet i teksten reflekterer hverandre:

Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive. Man kan ikke unngå å legge merke til at skriften er eldre og klokere enn den som sitter og skriver. Skriften er der på forhånd, og det er om å gjøre å følge språket når det arbeider, det er dette som er å skrive. (s. 24)

Gradvis litt etter litt, kommer forfatteren tilbake til livet igjen. Og jeg kommer tilbake til litteraturen og lesingen, og i dag også til skrivingen.

Det er morgen. Plutselig fyker jeg opp i sengen, slår på lyset og noterer i skriveboken. En setning, et avsnitt, nå begynner det på nytt: jeg skriver. Jeg forsvinner i arbeidet. (s.126)

Når jeg leser Espedal forsvinner jeg inn i bøkene hans. Jeg lar meg oppsluke av rytmen i setningene, av flyten i språket. I går leste jeg denne boka fra perm til perm, for hvordan avslutte? Jeg vil også skrive en dagbok.

Tomas Espedal (2004): Dagbok (epitafer), Gyldendal, Oslo